Ihlen kirke, Trondheim

Har vi fortsatt statsreligion i Norge?

Ilen kirke, Trondheim

Ilen kirke, Trondheim, av trondheimdailyphoto.com (http://trondheimdailyphoto.com/2006/03/ilen-kirke.htm)

Stat og kirke har en lang, felles historie i Norge og flere andre land. Livssynsmangfoldet har de siste tiårene vært i stadig endring, og ettersom samfunnet endrer seg har statskirkeordninger kommet under økende press. På tross av et økende livssynsmangfold er statskirkeordningen i Norge og åtte andre vestlige land intakt per i dag (Fox 2008:108).

Lars-Petter Helgestad er tidligere leder i Humanistisk Ungdom. Han jobber i dag for Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, men de kan ikke holdes ansvarlig for dette blogginnlegget eller det som dukker opp på Twitter.

Sjelden presenteres det noen definisjon av statskirkebegrepet. Derfor vil jeg forsøke å gjøre nettopp det. Den aktuelle sitasjonen er at Stortinget 21. mai vedtar noen få endringer i den norske statskirkeordningen. Flere medier meldte i forrige at «statskirken avvikles».  Det er ikke rart folk blir forvirret, for overskriftene er nok (dessverre) en sterk overdrivelse. Heldigvis finnes det gode forsøk på oppklaring på mindre arenaer, som Fritanke.no, Human-Etisk Forbund og Vårt Land. Jeg skal likevel bidra med et annet perspektiv. (Denne teksten er basert på min bacheloroppgave i statsvitenskap fra 2009: «Statsreligion i pluralismens tid. Utfordringer og endringer».)

Det finnes noen kriterier for hva som skal regnes som statskirke (eller statsreligion mer generelt). Noen få forskere har heldigvis interessert seg for dette. Hvordan blir den norske statskirke­ordningen klassifisert, og vil dette bli annerledes med de planlagte endringene fra 21. mai 2012?

(Begrepet statskirke brukes pussig nok synonymt med statsreligion av forskerne, selv om det kan høres spesifikt kristent ut. Denne bruken er innarbeidet i vesten, og man bruker det også om ikke-kristne statsreligionssystemer (Monsma og Soper 2009:13).)

Kriterier for statskirke
”Begrepet ’statskirke’ er ikke entydig og ikke autoritativt definert noe sted,” konstaterer rapporten fra stat-kirke-utvalget under ledelse av Fylkesmann Kåre Gjønnes i 2006 (NOU 2006: 2 s. 33). Forholdene mellom stat og religion er mangfoldige, og det å ha en statsreligion kan bety forskjellige ting i forskjellige land. Rent generelt handler det om statens innflytelse på religion, og omvent. Primært er det etablerte institusjoner og formell status som er i fokus når disse forholdene vurderes. En statsreligion kan innebære både fordeler for en religion og restriksjoner for øvrige livssyns­grupperinger[1] (Fox 2008:40, 46).

De mest opplagte kriterier er derfor hvorvidt en tro og dens institusjon (dvs. trossamfunnet) er befestet i grunnlov eller annet lovverket, eller om det finnes et trossamfunn som på en annen måte nyter offentlig status. Videre må man se på hvem som har makt til å oppnevne ledere og om staten støtter ett eller flere trossamfunn økonomisk eller gir andre fordeler til bestemte trosretninger (Fox 2008:40ff).

Også mer ”banale” elementer kan være verd å vurdere i denne sammenhengen, som hvorvidt et land har religiøse symboler i sitt flagg eller riksvåpen. Samtidig kan man se på om det finnes religiøse partier og om disse har hatt regjeringsmakt i nær fortid. Det kan også være fruktbart å undersøke om det finnes partiplattformer med eksplisitt religiøst innhold og om det finnes en religiøs skillelinje blant velgerne (Fox 2008:55, 43). (Dette kan godt være tilfelle i land som ikke har en etablert statskirke, men det er også en viktig del av bildet i land som har statsreligion.)

Dersom en trosretning gis forrang i offentlig undervisning er det også en indikator på et nært forhold mellom stat og religion (Fox 2008:41). Av plasshensyn skal imidlertid de mange meget interessante momenter knyttet til religion og skole hodes utenfor denne artikkelen.

Derimot skal forfordeling, dvs. eksempler på at en stat foretrekker og gir fordeler til én religion, tas med i bildet. Inkludert i dette er også religiøst basert lovgivning. Uansett om formålet er å fremme eller hemme en religion er det uttrykk for en stat som legger seg opp i religiøse affærer (Fox 2008:49ff). I denne analysen er det fremming av religion som er mest aktuelt.

To klassifiseringer
Spørsmålet om et land har en statsreligion eller ikke er altså langt fra å kunne besvares som en dikotomi (ja eller nei), for med så mange aspekter å vurdere må det heller være snakk om grader av stats­religion, dvs. en skala. Statsviter Jonathan Fox (2008) opererer i en omfattende undersøkelse med ikke mindre enn 62 variabler (forhold), hvorav en del er nevnt over. Fox tar for seg forholdet mellom stat og religion i 165 land i en komparativ analyse som dekker en periode på 12 år, og kategoriserer religioners offentlige stilling i fem verdier:

0.   Overenskomst: Offisielt og faktisk skille mellom religion og stat, hvor staten har en nøytral holdning til religioner.

1.   Understøttende: Staten støtter alle tros- og livssynssamfunn mer eller mindre likeverdig.

2.   Samarbeid: Staten omfavner ikke en bestemt religion, men enkelte religioner har flere fordeler av statsstøtte enn andre.

3.   Sivil religion[2]: Selv om staten ikke offentlig omfavner en religion, så er det en religion som uoffisielt anses som statens sivile religion.

4.   Flere offisielle religioner.

5.   En offisiell religion (Fox 2008:48f, 5).

De to siste kategoriene hos Fox (4 og 5) er noe vage sammenlignet med de andre, og skiller ikke på en situasjon hvor en religion kan sies å kontrollere staten (som i Saudi-Arabia) og en der det er mer løse, symbolske og historisk-kulturelle forbindelser til et statlig trossamfunn (som i England[3]) (Fox 2008:227, 120; Monsma og Soper 2009:139).

Fox måler derfor også generelle restriksjoner og forfordeling, minoritetsrestriksjoner (diskriminering), majoritetsregulering og religiøs lovgivning (Fox 2008:49ff). Siden statsreligioner ofte er majoritetsreligioner i det aktuelle landet, er både majoritetesregulering og religiøs lovgivning aktuelt for denne analysen.

En lignende, men mindre omfattende klassifisering finnes hos statsviterne Monsma og Soper (2009:10ff), som kvalitativt sammenligner forhold mellom stat og religion i fem liberale demokratier.

  • Deres første modell er streng separasjon mellom stat og kirke, basert på opplysningstidens idealer om statlig nøytralitet i religiøse saker.
  • Andre modell er det motsatte, en etablert statskirkeordning hvor staten og et trossamfunn jobber sammen for å fremme en religion.
  • Tredje modell plasserer seg mellom de to andre og representeres av pluralsistiske systemer som har en positiv holdning til livssyn i samfunnet.[4] Deres tre modeller anses som idealtypiske.

Denne analysen vil ta utgangspunkt i de to presenterte inndelingene, og det er dermed den offisielle og institusjonelle situasjonen knyttet til stat og religion som her vil være i fokus. Statskirke i disse inndelingene er verdiene 3-5 hos Fox eller andre modell hos Monsma og Soper, altså som et trossamfunn som er statlig styrt og finansiert.

Statskirken i Norge før 21. mai 2012
I dag omtales den evangelisk-lutherske religion som Norges offisielle religion i Grunnloven, og staten er gitt styringsrett over Den norske kirke. Statskirken finansieres over offentlige budsjett i stat og kommune, og andre tros- og livssynssamfunn får en kompensatorisk støtte (Lov 12. juni 1981 nr. 64 om tilskott til livssynssamfunn:§2). Biskoper og proster utnevnes av Kirkelig Statsråd, dvs. regjeringens statskirke­medlemmer, som må utgjøre minst halvparten av medlemmene i regjeringen.

Kristelig Folkeparti har siden før krigen vært representert på Stortinget, og de har i flere omganger sittet i regjering, senest med statsministerposten i periodene 1997-2000 og 2001-2005. Også andre partier viser til kristendommen som verdigrunnlag i sine partiprogram, som Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet (Høyre 2008:2, 4; Fremskrittspartiet 2009; Senterpartiet 2005:5).

Av andre relevante forhold er det en kjent sak at det norske flagget viser et kors, men det vektlegges sjelden. Det finnes en blasfemilovgivning i Norge, men den har ikke vært i bruk siden første halvdel av 1900-tallet.

I Gjønnesutvalgets offentlige utredning av forholdet mellom stat og kirke i Norge fra 2006, heter det at ”Tradisjonelt sett er statskirkeordningen det norske samfunnets modell for hvilken rolle majoritetsreligionen og det største trossamfunnet skal ha” (NOU 2006: 2, s. 33).

Statskirken i Norge etter 21. mai 2012
De foreslåtte endringene kan oppsummeres ganske kort (slik Dan-Raoul Miranda gjorde det elegant for Tankeferd i forrige uke). Partiene ble enige om å overføre utnevning av biskoper og proster fra dagens kirkelige statsråd til Den norske kirkes egne organer, under forutsetning at demokratiet i kirken forbedres. I det øvrige er det kun mindre justeringer, og Den norske kirke er foreslått en særskilt forankring i grunnloven uten å defineres som eget rettssubjekt. Prester og en del andre kirkelige ansatte skal fremdeles være statstjenestemenn, og den kirkelige administrasjon skal fortsatt være en del av statsforvaltningen (St.meld. nr. 17 (2007-2008):67).

Vi ser at den norske statskirkeordningen tilfredsstiller mange av de kriteriene for statsreligion som vi tidligere gjennomgikk. Det finnes en etablert institusjon som er forankret i Grunnloven, den finansieres av staten og dens ledere utnevnes av regjeringen. Statens tro nyter godt av fordeler som at gudstjenester og daglige andakter sendes i den statlige kringkastingen.

Som i mange andre land er den religiøse konfliktdimensjonen også tilstede i Norge. Det institusjonelle uttrykket for denne skillelinjen er Kristelig Folkeparti, som ble opprettet av en utbrytergruppe fra Venstre i 1933 (Rokkan 1987:138, 152).

Konklusjoner
Både i Fox’ skjema og i Monsma og Sopers inndeling kan den norske statskirkeordningen lett plasseres. Fox (2008:108) gir Norge verdien ”En offisiell religion” i sin analyse. Monsma og Soper har ikke vurdert situasjonen i Norge, men ut fra deres definisjoner kan vi plassere Norge i deres andre modell, altså at stat og kirke arbeider sammen for å fremme en religion.

Endringene som gjøres i statskirkeordningen nå, endrer ikke på denne klassifiseringen. For de som kjenner den norske situasjonen, er ikke dette noen overraskende klassifiseringer. Objektivt og «sett utenfra» har Norge fremdeles en statskirke.



[1]              Begrepene religion og livssyn brukes bevisst i denne teksten. Begrepet livssyn rommer både religiøse og sekulære livssyn, mens religioner omfatter kun religiøse livssyn. Statsordninger og -institusjoner for ikke-religiøse livssyn på linje med etablerte statskirker er ikke kjent.

[2]              Begrepet ’Sivil religion’ brukes her nøyaktig som det er definert, og har ikke sammenheng med slik det brukes av bl.a. Robert Bellah (Fox 2008:49).

[3]              I Storbritannia er det to statskirker, den anglikanske i England og den presbyterianske i Skottland. Statskirkene i Wales og Nord-Irland ble avviklet på 1900-tallet (Fox 2008:120; Monsma og Soper 2009:139).

[4]              Denne inndelingen kunne vært mer intuitiv om modellene var sortert på et kontinuum fra skille på den ene siden, via blandingsmodellen til statskirkemodell på den andre siden. Likevel beholdes Monsma og Sopers system og begreper i denne artikkelen.

Kilder

– Fox, Jonathan (2008). A World Survey of Religion and the State. New York: Cambridge University Press

– Fremskrittspartiet (2009) [online]. ’Fremskrittspartiets prinsipper’. (01.06.2009) – URL: http://www.frp.no/Fremskrittspartiets+prinsipper.d25-TgZbM0e.ips

– Høyre (2008). Muligheter for alle. Høyres prinsipprogram.

– Lov 12. juni 1981 nr. 64 om tilskott til livssynssamfunn

– Monsma, Stephen V. og J. Christopher Soper (2009). The Challenge of Pluralism: Church and State in Five Democracies. Lanham: Rowman & Littlefield Publishers, Inc.

– NOU 2006: 2. Staten og Den norske kirke. Kultur- og kirkedepartementet

– Rokkan, Stein (1987). Stat, nasjon, klasse. Essays i politisk sosiologi. Oslo: Universitetsforlaget

– Senterpartiet (2005) [online]. Senterpartiets prinsipp- og handlingsprogram 2005-2009. (01.06.2009) – URL: http://www.senterpartiet.no/getfile.php/Bildegalleri/Fellesfiler/
Filer/senterpartiets_prinsipp-_og_handlingsprogram_2005_2009_-_bokmal.doc

– St.meld. nr. 17 (2007-2008). Staten og Den norske kirke. Kultur- og Kirkedepartementet