Nok en «felles» minnemarkering

Blomstermarsjen i Oslo Sentrum mandag 25. juli 2011 i etterkant av Terrorangrepet i Norge 2011. Det antas at omtrent 200 000 var tilstede under felles minnemarkeringen. Bildet ble tatt fra sørsiden av Oslo rådhus. Foto av Mathias-S på norske Wikipedia

Blomstermarsjen i Oslo Sentrum mandag 25. juli 2011 i etterkant av Terrorangrepet i Norge 2011. Det antas at omtrent 200 000 var tilstede under felles minnemarkeringen. Bildet ble tatt fra sørsiden av Oslo rådhus. Foto av Mathias-S på norske Wikipedia

Da var det på’an igjen – nye påstander om at kirka favner oss alle, og at vi alle kjenner oss hjemme der. Det nærmer seg 22. på kalenderen, og det er vel uuangåelig at dette kommer opp igjen. Det hadde jo vært noe å håpe på at politikerne lærte noe om pluralisme og livssynsmangfold i løpet av  året som har gått, men så synes dessverre ikke.

 

Under fanen «Ulikt livssyn, samme sorg» lagde NRK et innslag med representanter fra mange av livssynssamfunnene til den nasjonale minneseremonien i Oslo spektrum.  

Så hva er problemet?
24.juli i fjor ble gudstjenesten i  Oslo Domkirke den offisielle minnemarkeringen i Norge. Gudstjenesten ble direktesendt på NRK, og representanter fra det offentlige Norge var tilstede og talte. Det ble gitt sterk kritikk for dette i etterkant, og debatten foregikk en lang stund. En uttalelse fra Steinar Ims, prest og daglig leder for Kirkelig dialogsenter i Oslo, til Fri Tanke oppsummerer kritikkens kjerne godt:  «Selvsagt måtte kirken ta opp terroraksjonen i gudstjenestene den påfølgende søndagen. For svært mange er kirken et naturlig samlingspunkt når man er i sorg. Det må være hovedsaken for kirken i en slik situasjon. Men når NRK, regjeringen og kongehuset melder sin ankomst, slik de gjorde i Oslo domkirke den 24. juli, må kirken og de involverte også ta innover seg at gudstjenesten i realiteten blir en nasjonal sørgehøytidelighet, og at dette er problematisk hvis man ønsker å inkludere hele befolkningen i sorgen»

Noen innlegg og artikler fra debatten i fjor:
Da Norge ble hvitt og kristent av Jens Brun-Pedersen
Vi er kulturelt kristne av Anne Holt
Er Anne Holt vår målestokk? av Andreas Heldal-Lund
Et bredere fellesskap av Oda Martine Øverhaug
Etterlyser kirkelig selvrefleksjon etter terroren av Even Gran
Hvor ble det av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn etter 22. juli? av Lise Tørnby

Formildende omstendigheter?
Det var mye som skjedde på kort tid i fjor. Man hadde kanskje ikke tid til å tenke seg grundig om? Kanskje glapp tanken om det pluralistiske og mangfoldige Norge i farta? Kanskje var det lettere å gjøre «som vanlig»? Det er heldigvis ikke hver dag man er nødt til å organisere nasjonale minnestunder her til lands. Sist gang var i 2004 etter tsunamien. Jeg er derfor tilbøyelig til å la tvilen komme Stoltenberg og co til gode – de visste kanskje ikke helt hva de gjorde, og hvordan det føltes for alle oss som ikke synes det er naturlig å sørge i kirka.

I år derimot, er det ingen formildende omstendigheter. Man har hatt et år på å tenke seg om og planlegge. Det ble reist flere kritiske røster, både innenfor og utenfor kirken selv, mot den kirkelige forankringen av minnesmarkeringen. Problemstillingen om livssynsmangfoldets plass i minnesammenhenger har blitt belyst både gjennom arbeid med nasjonale minnesteder og lokale minnesmerker. Og nok en gang ser det likevel ut til at det mangfoldige Norge må vike for det faste og vandte.

Etter tsunamien i 2004 var det Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn som fikk i oppdrag å arrangere den offisielle minnessermonien. Hensikten var å lage en felles markering på tvers av tro og livssyn, som var bevisst på å romme livssynsminoritetene i Norge. Jeg klarer ikke å skjønne hvordan de samme hensynene ikke er relevante, om ikke i enda større grad, etter 22. juli 2011.

Upassende sak for HEF?
VG skriver i dag på lederplass om HEFs kritikk av den planlagte kirkemarkeringen. De skriver; «vi mener dette er en upassende sak for Human-Etisk Forbund å markere seg på». Til det er det vel bare én ting å si, og det er at dette er vel rett i gata i forhold til det HEF bør uttale seg om. Det kommer tydelig fram gang på gang at livssynsmangfoldet i Norge glemmes bort, feies under tepper og nedprioriteres. Nettopp derfor er det viktig at noen sier ifra i slike situasjoner. Utover den åpenbare feilaktive (og ganske så frekke) oppfatningen om hva HEF er og bør drive med, avslører VGs kommentator en utrolig evne til selvmotsigelser og lite prinsippfasthet.

«Kirken favnet alle, uavhengig av politisk eller religiøs tilhørighet«. Jeg har vanskeligheter for å lese ordet «kirken» uten å assosiere dette til en eller annen form for kristent trossamfunn. En kirke er per definisjon ikke religiøst uavhengig.  For de troende har kirkebygget helt klare og definerte formål og religiøse betydninger. For landets kristne befolkning må det virke provoserende når det påstås at deres gudshus har så åpne dører at hvem som helst kan føle seg hjemme der. Det kristne budskapet og den kristne forankringen viskes ut dersom disse bygningene skal ha rom for alle, alle livssyn og alle trosretninger. Er ikke Oslo Domkirke noe mer enn et offentlig åpent bygg?

Videre argumentasjon for hvorfor enkelte av oss ikke føler oss hjemme i kirken, og har store problemer med å finne trøst i en gudstjeneste, samt hvorfor livssynsmangfoldets plass i markeringer av 22.juli-hendelsene burde hatt en helt sentral rolle, finnes i flere av kronikkene og debattinnleggene fra i fjor (se lenker over).

 «Human-Etisk forbund ser ikke ut til å like at folk har andre preferanser enn dem. Men humanisme handler om å akseptere mangfold og at folk vil leve ulike liv. Et uniformert samfunn er et inhumant samfunn. Det er dit forbundet er på vei når de kritiserer en offisiell kirkelig markering på 22. juli.» VG har helt rett i at humanisme handler om å akseptere mangfold og at folk vil leve ulike liv. Tenker man gjennom konsekvensene av dette er det tydelig at en OFFENTLIG KIRKELIG MARKERING ikke er kompatibel med dette prinsippet. Det kristne livssyn er nettopp dét fordi det skiller seg fra andre livssyn.

«Kirkene fungerte som åpne hus for å sørge for alle da vi ble så hardt rammet i fjor. Om kirkene ikke kan brukes til dette, må man spørre seg hva de i det hele tatt kan brukes til.» VG avslutter med å stille spørsmålet om hva kirken i det hele tatt kan brukes til, hvis det ikke kan brukes til offentlige åpne hus. Igjen ville jeg vært småfornærmet som kristen, dersom VG mener å påsta at landets kirker ikke har en annen egenverdi enn det andre offentlige bygg og kontorlokaler har.

Oppdatering 9. juli 17:00:

Vårt Land melder (09.07.12) at regjeringen har gitt en halv million kroner til Oslo Domkirke og Hole kirke for å arrangere minnesmarkeringer. Likevel hevder regjeringen at de selv ikke har valgt arrangør til markeringen. Huitfeldts uttaler at «De (STL – min anm) ville fått penger hvis de hadde hatt konkrete planer og søkt. De takket nei og sa at de ikke ville ha nok tid til å planlegge,(…) Det er derfor galt å hevde at regjeringen velger arrangør til markeringer. Det handler om at vi yter støtte til dem som søker». Det gir en ganske flau smak av å gjemme seg bak søknadsskjemaer og byråkrati. Det er mange sprikende påstander allerede i denne saken – hvem som har sagt hva, når, til hvem, og ikke minst hva meningen med det var. På en side er det bare veldig trist dersom det er kommunikasjonsproblemer som er grunnen til at vi ikke kan få en minnemarkering som tydelig står i pluralismens og mangfoldets tegn.
På en annen side er dette en så viktig sak – det er ett-års minnemarkering for de verste voldshandlingene landet vårt har hatt i fredstid – og den kommer til å bety noe. Det hadde vært en mulighet uten like til å vise det flotte mangfoldet vi har i Norge, og burde være stolte av. Derfor burde faktisk regjeringen tatt kontroll og arrangert eller tilrettelagt for en markering som viser alle de flotte ordene vi snakket om i fjor helt konkret.

Rigmor Aasrud uttaler at «regjeringen også ville deltatt dersom Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) hadde gjennomført et arrangement på tvers av livssynene (…) Det er vel ikke like naturlig for dem å ha slike aktiviteter på en søndag som for Den norske kirke. Det må vi bare respektere». Jeg er ikke helt sikker på hva Aasrud mener med dette, men det kan se ut som om hun avslører sin manglende forståelse av hva STL er for noe. STL består av mange ulike livssynssamfunn, der Den norske Kirke også er representert. Så vidt jeg kan skjønne ville det ikke være noe i veien for at STL arrangerte noe på en søndag, (eller mandag eller torsdag), så lenge de hadde ressurser og økonomi til det.

«Det ville være helt feil å bestille en gudstjeneste eller et arrangement i Human-Etisk Forbund» påstår Anniken Huitfeldt i NRKs Dagsnytt 18 torsdag, noe hun selvsagt har helt rett i. HEF leverer ikke livssynsnøytrale seremonier, og det gjør heller ikke kirka. Kirka skal levere gode, flotte og kristne seremonier til sine medlemmer. HEF leverer humanistiske seremonier. Ingen av disse passer til en offentlig minnesmarkering. Bare så synd at Huitfeldt ikke tar konsekvensene av sine egne prinsipper.

 

. De skriver; «vi mener

3 kommentarer til “Nok en «felles» minnemarkering

Det er stengt for kommentarer.