Din arrogante idiot!

someecards.com - I'm not arrogant. I'm just better than you.

Først publisert i Siste Tanke dag 4, leiravis for Humanistisk Ungdoms «Ikke la deg lure»-leir.

Jeg regner med vi kan enes om at det finnes en del ting vi ikke vet helt sikkert. Men tenk nå på en ting du vet med største sikkerhet. En så åpenbar ting som selvfølgelig stemmer. Noe som ikke kan rokkes ved… hah! Tok deg – din arrogante besserwisser! Hvem er du til å tro at du vet noe? Av alle 7 milliarder nålevende mennesker og alle avdøde mennesker gjennom mer enn 200.000 år. Hvilke grunner finnes for å si at du vet noe bedre? For hvis du mener å vite noe – skal du være sikker på at noen mener noe annet. Så hva får deg til å føle deg sikker?

Sokrates satt i Hellas rundt 400 år fvt. og sa: ”Jo, mer jeg lærer, jo mer innser jeg at jeg ikke vet” (også på norsk, ’a gitt!). Det er kanskje ikke så rart når det finnes så vanvittig mye det går an å vite. Tenk bare på alle mulige fagdisipliner og enkeltskjebner (gjennom historien) som går an å kjenne til. I tillegg finnes det forskjellige meninger og uenigheter om de fleste ting som går an å vite. Og selv de som enes klarer ikke å være enige. Det finnes for eksempel over 30.000 forskjellige kirker i verden i dag, og selv ikke her finnes det fullstendig konsensus om at Jesus virkelig sto opp fra de døde.

Hvordan klarer vi å bli så uenige? Vel, du er kanskje enig at det føles godt å vite – å ha forstått noe. Det gir en slags mestringsfølelse, og du kan føle deg spesiell, fordi du har forstått noe som andre ikke har forstått. Men det er ikke nok, for det føles ikke like godt å ha rett når alle andre er enig, så du må gjerne klare å finne en ny og mer unik sannhet. Er ikke det fantastisk?

Mange humanister liker å kalle seg skeptikere og stiller seg tvilsomme til det meste (som for eksempel de 30.000 forskjellige kirkene). Likevel er det ikke sjeldent å se en skeptiker bli mer en skråsikker på at andre tar (mer) feil (enn dem selv). Hvordan kan man vite at man har rett? Kan man virkelig være sikker?

Det sikre svar er vel at man aldri kan vite helt sikkert. For å begynne helt grunnleggende, kan man tvile på ens egen eksistens. Mange ser ut til å være fornøyd med filosofen Descartes’ svar på dette eksistensielle spørsmålet: ”Jeg tenker, derfor er jeg”. Men selv om en opplevelse må ha en ”opplever”, er det ikke sikkert den opplevelsen foregår i en virkelig verden! Og hvis du skulle befinne deg i en virkelig verden, kan du bare spørre en psykolog om hvor mye sansene og hjernen din klarer å lure deg.

Er du en virkelig skeptiker nå, har du sikkert stilt spørsmålet allerede – hvordan kan psykologene vite at hjernen din lurer deg? Vel, det er bare å krype til korset – sjansene er at vi tar fullstendig galt. Men hvis utgangspunktet er at vi kan ta feil når som helst, bør vi finne noen metoder som gir de mest troverdige svarene. Du har kanskje hørt om ”vitenskapen”? Utenom å være den mest arrogante besserwisseren av alle (bare hør på navnet – ”vitenskap”), har den etter hvert klart å finne noen metoder som (angivelig) fungerer ganske bra.

For å være på den sikre siden, bør vi regne med at psykologene har rett, og at vi mennesker er lettlurte, partiske og upålitelige. Men trolig er det noe sannhet i ordtaket ”flere hjerner tenker bedre enn en”. For det er ofte lettere å kritisere andre enn seg selv: Hvis en forsker undersøker et fenomen, før en annen undersøker det samme, og flere at på til, og alle disse blir utsatt for kritiske spørsmål og granskning, før andre forskere igjen undersøker dette på nye måter – da vil man komme så nært et fenomen fra så mange forskjellige aspekter, at man med mye større sikkerhet kan si at man har rett. <- Den alt for lange setninga forklarer (forhåpentligvis) et viktig prinsipp innenfor den vitenskapelige verden: For at noe skal kunne nå status som ”sant” må det være testbart, bli dokumentert og kunne testes på nytt (og på nytt).

Men du – ja, du som sitter og leser dette her – du er jo ikke forsker. Du dediserer ikke flere år av ditt liv på et eneste lite fenomen, som hvor sprø en chips egentlig kan være. Hvordan kan du være så sikker? Vel, hvis vi spør psykologene igjen, er det slik at du som regel har et iboende behov for å forstå, og av den grunn (helt ubevisst) leiter etter mønstre og sammenhenger. Når man først har gjort seg noen formeninger om verden rundt seg, har vi en tendens til å leite etter ting som bekrefter våre formeninger. Hvis vi er, som filosofen J.S. Mill mener, sånn at kunnskap gir oss lykke, hvorfor er folk flest så dårlige sannhetssøkere? Vel, selv om vår mønstersøkende hjerne kan lage feilslutninger og usammenhengende resonnement, så er det en positiv side ved den: Man sparer ufattelige mye tid og energi på ikke å gruble og undersøke alle livets fenomener.

Kanskje vi kan akseptere litt feil i vår sannhetssøken så lenge vi sparer litt tid og energi, og likevel er tilfreds med vår tilværelse. I tillegg kan det være godt å holde seg ved noe, i stedet for å vandre rundt i hagen hver dag og tvile på om gresset virkelig er grønt. Men mitt budskap gjennom denne teksten er: Vær åpen og søkende etter sannheten – du kan alltid ta feil, så vær ydmyk, ærlig og selvkritisk i tillegg til å stille spørsmål ved andre. Så neste gang du tramper foten i bakken og stikker rettefingeren opp i trynet på en annen stabukk, håper jeg du kan la en liten ånd av ydmykhet gli over bevisstheten din – og tviler litt.

Dette innlegget ble skrevet i Filosofi, Humanisme, Samfunn og merket , , , , , , , av .

Om Anders

Jeg heter Anders Garbom Backe, er av '91-årgang og kommer opprinnelig fra Tønsberg i Vestfold. Siden 2010 har jeg bodd i Oslo, hvor jeg har tatt en bachelor spansk språk og med fag i statsvitenskap på Universitetet i Oslo, og, ikke minst, engasjert meg i Humanistisk Ungdom. April 2013 fikk jeg æren av å bli valgt til fulltidshonorert leder i Humanistisk Ungdom, hvor jeg overtok vervet 14. juni. Siden denne bloggen er erklært uavhengig av denne organisasjonen, vil det være uryddig av meg å bidra her i perioden jeg er leder. Derfor er denne profilen foreløpig ikke aktiv. __ Her er likevel min øvrige biografi, for de som skulle være interessert: Etter å ha vært leder i Vestfold lokallag to år (2008-10), og sentralstyremedlem ett år (09-10), ble jeg nestleder nasjonalt i to år (10-12). Året før jeg ble valgt som leder i sentralstyret, hadde jeg ingen sentrale verv, men satt som nestleder i Oslo lokallag (12-13). Av andre interesser som opptar mye tid er musikk. Jeg spiller bass i funk/soul-bandet The Big Whim, det psykedeliske pop-bandet Audiovirgin, samt i jazz-progrock-bandet Leaping Frogs. Rundt magen har jeg til tider et rødt belte, men det er som regel bare når jeg driver med Taekwon-do. Ellers liker jeg å filosofere, diskutere religion, politikk og samfunnsspørsmål, jogge, gå turer, og ikke minst være sammen med den flotte samboeren min.

  • Oda Martine

    Flott tekst – viktig poeng, kan ikke minnes paa det mange nok ganger…

  • Tore O

    Flott tekst Anders. En tankevekker for mange.