Svar til «Ateismen er nærsynt»

Torsdag 13. september skriver Espen Ottosen (informasjonsleder for Norsk Luthersk Misjonssamband) en kommentar i Aftenpostender han mener ”Ateismen er nærsynt” og at livet hans blir ”fattig” om han bare skulle tro det naturvitenskapen kan bekrefte. Jeg mener uansett at ”Gud” er at alt for enkelt motsvar.

Richard Dawkins hos Skavlan

Richard Dawkins, ateist og professor i biologi, var gjest hos Skavlan for å snakke om sin nye bok «Virkelighetens magi»

Nærsynt TV-titter

Espen Ottesen

Espen Ottosen mener ateismen er nærsynt og at det å bare tro på det natur-vitenskapen kan bevise vil føre til et fattig liv.

Utgangspunktet for kommentaren er Richard Dawkins’ uttalelser på Skavlan fredag 7. september på NRK1. Ut i fra dette mener Ottosen å si at Dawkins både er en nærsynt ateist og en lite moderne vitenskapsmann.* Kanskje fulgte han ikke med på hele programmet, kanskje leitet han etter en unnskyldning for en artikkel og valgte denne. Uansett, jeg så også dette programmet, og jeg finner det merkelig at Ottosen lar seg provosere til en artikkel, når Dawkins gir svar på alle anklagene i samme program.De eksakte ordene til Dawkins i intervjuet (som også kan sees på her, Dawkins entrer 07:16), som misjonæren åpenbart lot seg provosere av, er de følgende:

“I think that the world will be explained fully by science. There is no evidence of any supernatural being of any kind, and so it goes against the spirit of science to put your trust in the supernatural, when the natural explanation is there – and certainly when it is so much more fun, and so more exciting, more interesting [than the supernatural].”

Roter med kortene

Ottosen sier “naturvitenskapen har sine begrensinger” og at Dawkins “fremstår noe nærsynt ved å argumentere for at ikke noe annet enn naturvitenskap kan bidra i samtalen om hva som er virkelighet”.

Her gjør Ottosen flere feil. Først og fremst snakker han kun om naturvitenskapen, når Dawkins selv snakker om vitenskap generelt. Selvfølgelig er naturvitenskapen begrenset – det er den per definisjon – og det uttrykker også Dawkins i dette intervjuet (som jeg kommer tilbake til).Det andre er at Ottosen først snakker om ”hva som er virkelighet”. En liten språklig nyanse her kan vitne om en viktig misforståelse. Dawkins tar ikke opp hva virkeligheten er, men hva som er virkelig. Hva som er virkelighet er et mer filosofisk (og mindre vitenskapelig) spørsmål: Et undringsspørsmål som leder oss inn i epistemologien, eller erkjennelsesteori, som kan legge et grunnlag for den virkelige vitenskapelige utforskningen. Hva som er fysisk virkelig er ikke noe annet enn et naturvitenskapelig spørsmål, hvor det epistemologiske grunnlaget er empiri (erfaring) og sannsynlighet. Men her kommer vi også innpå et mer fundamentalt punkt hvor jeg og lutheraneren står ganske forskjellig (men som jeg gir et kort svar på her til slutt)Den tredje feilen Ottosen gjør er å først si at Dawkins mener naturvitenskap er det rette verktøy i søken for det virkelige – noe han har rett i – men i neste avsnitt hevder han biologiprofessoren også mener naturvitenskapen ”er det beste vertkøyet i alle situasjoner”. Hvis naturvitenskapen er begrenset, som sagt, er den selvfølgelig ikke passelig i enhver sammenheng. Når Skavlan spør Dawkins om hvordan man bør fortelle et barn at kaninen dens er død, tydeliggjør Dawkins at ikke alle spørsmål er naturvitenskapelige:

Besserwisser

Kan vitenskapen forklare alt? Eller må man gå «utenfor naturen» for å finne virkeligheten?

This is an entirely different question. What you actually say to a child is not a question of what is true, necessarily, but a question of the best thing for the child psychology

Er Dawkins umoderne?

Senere snakker Dawkins videre om hvordan at den vitenskapelige metode ikke er den rette fremgangsmåten i alle sammenhenger ved første instans:

”I am regularly moved by poetry, by music, by a beautiful sunset. That’s not unexplainable in principle. It’s unexplainable in practice – I can’t actually give you a scientifically explanation for why the sound of a Schubert string quintet or a Housman poem moves me to tears. But I believe there is an explanation which is ultimately to be found in the naturally world. [Anyhow] it’s not convenient, in the short term, to attempt to explain it in scientific terms – it’s better to explain it in artistic terms” 

Jeg er ingen ekspert på Dawkins, men å hevde at Dawkins er en umoderne vitenskapsmann som er fortapt i den naturvitenskapelige positivismen som levde fra 1600-tallet til 1950-tallet virker svært urimelig. Jeg er ganske sikker på at Dawkins er mer oppdatert i vitenskapsdebatten enn Ottosen selv, og sitatet over burde vel gjøre Ottosen enig i dette.

Ikke alle spørsmål er vitenskapelige

For å eksemplifisere naturvitenskapens begrensninger bruker Ottosen en rekke eksempler. Han har helt rett i at de ikke er naturvitenskapelig, men det betyr ikke at de ikke er vitenskapelig relevante.

Det er ikke et vitenskapelig spørsmål ”om sofaen er stygg (i seg selv)”, som Ottosen eksemplifiserer, men det er et vitenskapelig foreliggende hva som får mennesker til å nyte (eller mislike) synet av en sofa eller det å ligge i den. Og dette vet vi allerede en del om.

Når artikkelforfatteren roter seg bort mest av alt er når han går inn i språkets verden. Jeg er selv språkstudent på Universitet i Oslo, og er fullt klar over at språkvitenskap ikke lar seg veie eller måle naturvitenskapelig, og jeg tror heller ikke det finnes noen som mener det lenger. Men det er fortsatt en vitenskap.  Språk lar seg helt perfekt strukturere og systematisere, det lar seg analysere og finne logisk. Når det gjelder høflighet, eksempel – som Ottosen tar opp – finnes det også store mengder forskning innen for eksempel språkfilosofi, sosiolingvistikk, språkhandlinger, m.m. Noen kjente navn her er Noam Chomsky, J. L. Austin og John Searle.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Å ta kaka - bokstavelig talt

Går det an å forklare språklige fenomener som ironi eller ordtak med overført betydning? J. L. Austin er av mange som utviklet anerkjente teorier om dette, for ekesempel innen språkvitenskapen pragmatikk.
På bildet: Hårek tar kona, Gyda, litt for bokstavelig.

Virkelighetens magi

Dawkins er først og fremst biolog – en fremragende en og, har jeg hørt. Mitt menneskesyn er grunnleggende basert på min overbevisning om at mennesket først og fremst er biologiske skapninger. Jeg tror vår bevissthet er et resultat av avanserte kjemiske reaksjoner i hjernen. Dette tror jeg fordi det er hit hen forskning og viten peker til nå, og all forskning etter sjeler og lignende har ikke gått i de dualistiske menneskesyns favør – tvert i mot. Seriøse forskere spør seg de siste tiår ”hvorfor mennesker lar seg overbevise om at de har en sjel (eller lignende)”, enn om den faktisk finnes.

Når jeg sier til religiøse mennesker at jeg tror mennesket først og fremst er en biologisk skapning, finner jeg en tendens til at de legger til ordet ”bare” (før ”biologiske”) og at de ser på det som trist. Hvorfor er det trist? Jeg finner menneskeskapningen fantastisk fascinerende, og jeg ser med stor interesse på hvor mye vi allerede vet om den, og med spenning på hva vi enda ikke vet. Jeg kunne ønske flere lot seg fascinere av ting vi vet, alt for mange tror på ting kun fordi det er spennende – men jeg vil si virkeligheten er enda mer spennende – nettopp fordi den også er sann! ”Virkelighetens magi” kaller Dawkins det, for å bruke hans ord.

Er Gud utenfor naturen?

The Magic of Reality

Richard Dawkins’ nyeste bok: «the Magic of Reality – How we know what’s really true»

Hva debatten egentlig handler om, er om Gud finnes. Ottosens artikkel bygges opp om poenget om at ”Gud er utenfor naturen”, og at naturvitenskap dermed ikke skaper et legitimt utgangspunkt for diskusjonen om Guds eksistens.

Dette er en stor debatt, men mitt motspørsmål blir da: ”Hvordan kan man bevise noe overnaturlig?”. Det kan hende svaret til dett med at ”det ikke trenger noe bevis”, men da skiller vi oss også fundamentalt i dette spørsmålet. Jeg kan prinsipielt ikke basere livet mitt på noe som verken er gjenstand for bevis eller logisk resonnement. Dette snakkes også om på NRK: Når Skavlan lurer på om Dawkins lar seg provosere av mennesker som tror på ting de ikke kan bevises, svarer han:

Well I think it is very sad, because there is such a lot we can prove, and it’s so rich, especially nowadays. Back in the middle ages there were virtually nothing – it was natural to turn to religion

Når de går videre til å snakke om alternativ medisin, gjør han også et viktig poeng: ”Hvis det blir bevist så vil jeg naturligvis tro på det,”.

Jeg innser samtidig at jeg antagelig ikke kan få svar på alt – jeg kan ikke forvente en naturvitenskapelig forklaring på absolutt alt innen min levetid. Men trenger jeg det for å få et rikt liv? Jeg synes den undring som følger med ubesvarte spørsmål beriker mitt liv. Det finnes nok flere beviste svar enn jeg noen gang har mulighet til å tilegne meg, men jeg finner stor glede i å tilegne meg den kunnskapen og viten jeg kan. Og kanskje finner jeg nettopp mest glede i å filosofere og undre meg over ting jeg ikke vet – uten noen gang å få et sikkert nok svar.

Gud som unnasluntring

Diagoras fra Melos

Spørsmålet om guds eksistens har vært et tema for diskusjon og uenighet i lang tid. Diagoras fra Melos er kjent som «den første ateisten» (5. århundre før vestlig tidsregning)

Likevel kan jeg forstå at mange ikke klarer å leve uten et svar. Nettopp det tror jeg er grunnen til at mange holder seg til religion. Men det å sette to streker under ”Gud” til alle svar man ikke øyeblikkelig finner svar på, ser jeg som en alt for lettvint unnasluntring fra undring og empirisk undersøkelse. Det er for lett å si ”det er Gud – og Gud er større enn oss, så vi vil aldri forstå” – det sier alt og ingenting. ”Gud” kan tjene som et svar for noen, men hvis ”Gud” er innholdsløst er det ikke noe svar i det hele tatt.

Så, Ottosen: Hvordan kan den enorme og mangfoldige verden av vitenskap bidra til et fattigere liv enn noen gudetro? Og hvorfor skulle det være trist å forlate en Gud hvis det skal vise seg at den ikke finnes? Hvordan kan man miste noe man aldri har hatt?

Ateismen er heller snever

La meg til slutt gå tilbake til tittelen på Ottosens artikkel: Han påstår ”ateismen er nærsynt”. Jeg er ikke riktig sikker på hva han mener med dette, siden han bare skriver om ”naturvitenskapen” (med mindre han mener det er synonymt med ”ateisme”). Men jeg mener heller ateismen er snever.

Ateisme tilbyr svært lite i seg selv – det er kun en betegnelse på en mangel på tro gudetro. Dawkins har laget en syvpunktsskala med grader av (a)teistisk tro. Dawkins, i likhet med meg, kaller seg selv agnostisk ateist: At vi er åpne for at en gud finnes, men vi finner det så lite sannsynlig at vi velger ikke å forholde oss til det som om det faktisk finnes.

Først og fremst humanist

Happy human

Happy human – symbolet for livssynet humanismen, som i motsetning til ateismen er en livsfilosofi.

Jeg finner ateistbegrepet uansett lite interessant. Først og fremst kaller jeg meg humanist. Noe jeg også vil tro om Dawkins gjør, som er nestleder i the British Humanist Association. Humanismen er så mye mer enn ateismen – det tilbyr en livsfilosofi, et menneskesyn, og det er gjennom dette humanistiske livssynet jeg finner min motivasjon til å følge den vitenskapelige metode i søken om virkeligheten.

 

 

 

*NB: Jeg er ingen ekspert på Richard Dawkins. Jeg har ikke lest noen av hans bøker utenom deler av "Magic of Reality" i tillegg til at jeg har sett noen taler og debatter på youtube o.l. I denne artikkelen tar jeg, i likhet med Ottosen, utgangspunkt i Dawkins opptreden på Skavlan og kun det. Ellers er det bare mine meninger og min forståelse av Dawkins. Jeg forsøker ikke å snakke på vegne av Dawkins eller noen andre. Hvis jeg har misforstått Dawkins, kan det veldig godt hende - men jeg ønsker først og fremst å svare med mine tanker i debatten, og jeg håper leseren kan se artikkelen på den måten.

Dette innlegget ble skrevet i Religion og merket , , , , , , , , , , , av .

Om Anders

Jeg heter Anders Garbom Backe, er av '91-årgang og kommer opprinnelig fra Tønsberg i Vestfold. Siden 2010 har jeg bodd i Oslo, hvor jeg har tatt en bachelor spansk språk og med fag i statsvitenskap på Universitetet i Oslo, og, ikke minst, engasjert meg i Humanistisk Ungdom. April 2013 fikk jeg æren av å bli valgt til fulltidshonorert leder i Humanistisk Ungdom, hvor jeg overtok vervet 14. juni. Siden denne bloggen er erklært uavhengig av denne organisasjonen, vil det være uryddig av meg å bidra her i perioden jeg er leder. Derfor er denne profilen foreløpig ikke aktiv. __ Her er likevel min øvrige biografi, for de som skulle være interessert: Etter å ha vært leder i Vestfold lokallag to år (2008-10), og sentralstyremedlem ett år (09-10), ble jeg nestleder nasjonalt i to år (10-12). Året før jeg ble valgt som leder i sentralstyret, hadde jeg ingen sentrale verv, men satt som nestleder i Oslo lokallag (12-13). Av andre interesser som opptar mye tid er musikk. Jeg spiller bass i funk/soul-bandet The Big Whim, det psykedeliske pop-bandet Audiovirgin, samt i jazz-progrock-bandet Leaping Frogs. Rundt magen har jeg til tider et rødt belte, men det er som regel bare når jeg driver med Taekwon-do. Ellers liker jeg å filosofere, diskutere religion, politikk og samfunnsspørsmål, jogge, gå turer, og ikke minst være sammen med den flotte samboeren min.

  • Takk for interessante kommentarer. Jeg har noen kommentarer, men noe knapp tid gjør at jeg fatter meg i korthet.
    Først til det du skriver om vitenskap. Du hevdet at jeg snakker om «naturvitenskap», mens Dawkins snakker om vitenskap generelt. Men realiteten er, så langt jeg forstår at det engelske uttrykket «science» i stor grad brukes om naturvitenskap (mens det tyske «wissenschaft» gjerne brukes i videre betydning). Jeg mener det er naturlig å forstå det slik at Dawkins tenker at naturvitenskapen kan brukes for å forklare det aller meste som foregår i vår verden, selv om han muligens kan ta noen forbehold — og opplagt mener det er mest «praktisk» å forklare musikk og kunst på annet vis.

    Dernest til språkfilosofien. Her tror jeg kanskje du har misforstått meg litt, og jeg skal ikke avvise at jeg har noe av skylden selv. Mitt poeng var primært å poengtere at det er betydelig enighet om at språkfilosofer som J. L. Austin førte til at positivismen falt sammen. For innenfor positivismen var det vanlig å tenke at språk primært handler om å «påstå noe». Dermed var det viktig å teste påstandenes sannhetsinnhold empirisk. Men når Austin argumenterte overbevisende for at mennesker «gjør» noe ved språket (for eksempel love, beklage, sverge), ble det vanskelig for positivistene å fastholde at alt som sies må kunne testes emprisisk for å gi mening. For øvrig protesterer jeg ikke et sekund mot at språk kan la «seg analysere».

    Til slutt noen korte ord om selve hovedtemaet. Du skriver: «Jeg kan prinsipielt ikke basere livet mitt på noe som verken er gjenstand for bevis eller logisk resonnement.» Denne påstanden tror jeg rett og slett ikke stemmer. Eller for å si det litt sleivete: jeg håper ikke det. For det betyr i så fall at du aldri kan gå inn i et seriøst kjærlighetsforhold. Jeg tror svært mange mennesker vil hevde at de «bygger livet sitt på» kjærligheten fra ens partner eller ektefelle. Men denne kjærligheten er det vel ikke «gjenstand for bevis eller logisk resonnement». Joda, jeg kan jo sjekke om kona mi hevder at hun er glad i meg, og lete etter eksempler på at hun faktisk elsker meg. Men noe bevis har jeg jo ikke. Det samme gjelder for øvrig for konseptet «menneskeverd». Jeg er glad for å leve i et samfunn der det er stor enighet om at alle mennesker er like mye verd. Men prinsippet kan slett ikke bevises ved hjelp av (natur)vitenskap eller logikk. Og likevel håper jeg du vil bygge ditt liv på det.

    Derfor mener jeg det er urimelig å gjøre spørsmålet om Guds eksistens til et spørsmål om «bevis» eller «logikk». Derimot mener jeg det kan finnes mer eller mindre gode grunner for at Gud eksisterer.

    • Takk for din «svarreplikk», Espen!

      Denne debatten tror jeg eksemplifiserer hvordan mye debatt og uenighet kan forekomme pga noe som i realiteten er misforståelser. Dette er noe jeg har blitt svært bevisst på gjennom mine språk- og kommunikasjonsstudier, og jeg opplever dette gang på gang gjennom debatter og diskusjoner. Derfor setter jeg også pris på din åpenhet og ærlighet om dette – noe jeg kunne ønske det var mer av i offentlige debatter.

      Det utelukker likevel ikke at det enda finnes uenigheter mellom oss som burde debatteres ut. Som jeg forsøkte å tydeliggjøre i en fotnote, så er jeg ingen ekspert på Dawkins, og jeg forsøker ikke å snakke på hans vegne. Jeg snakker kun ut i fra mine egne tanker og min forståelse av Dawkins. Det kan godt hende at jeg misforstår denne biologiprofessoren, og at han kun mener
      «naturvitenskap» når han sier «science». I så fall ble jeg nok delvis farget av den norske oversettelsen i underteksten(«vitenskap»), og delvis av mine egne tanker. Jeg er ingen scientist,og mener vi trenger alle de anerkjente vitenskapsgrenene. Det samlede «treet» gir oss en bedre forståelse av verden, mener jeg.

      Har vitenskap (i videste betydning) potensial for å noen gang forklare alt? Det er umulig å vite, og et tema for stort til å debattere nå. Men jeg tror uansett ikke mennesket er i stand til å oppnå absolutt sannhet. Vi vil aldri kunne vite noe helt sikkert. Men jeg er overbevist om at den vitenskapelige metode er den beste metode for gi oss sikrest mulig kunnskap. Men man må aldri slutte å stille spørsmål, eller være åpen for at man kan ha
      tatt feil (derfor omfatter vitenskapelig metode også etterprøving, osv.).

      Til det siste du sier om hovedtema, har du misforstått meg igjen. Kanskje burde jeg uttalt meg tydeligere. Men når jeg skrev «basere livet mitt på», så mente jeg ikke å sikte til ting som «kjærlighetsforhold». Selv om jeg kan se et rasjonelt grunnlag for å gå inn i et forhold: Det å dele kjærlighet og hverdagslige
      utfordringer med en annen person er en berikelse, en kilde til trygghet og glede, og et naturlig behov. Men selv om det norske språket tillater å formulere verdien med ens livspartneren på samme måte («bygge livet sitt på»), var det ikke det jeg snakket om. Det jeg siktet til var mer grunnleggende: Sannhetssøken og levemåte.

      Her er et eksempel som burde passe til diskusjonen: En tro på Gud.
      I praksis er Guds eksistens ikke gjenstand for bevis (utenom subjektive overbevisninger, som kan forklares på annet vis). Teoretisk sett, finner jeg også argumentene for Guds eksistens heller svake. Dermed kan jeg ikke basere livet mitt på at Gud finnes, eller de følger som hører der til en slik tro.

      Jeg prøver ikke med dette å danne et inntrykk av at jeg ikke kan gjøre irrasjonelle handlinger. Tvert i mot! Mennesker er ikke fullstendig rasjonelle vesener i mitt syn. Vi er påvirket av følelser, vane, kultur, instinkter, osv. Men det går et fundamentalt viktig skille for hvor det rasjonelle, fornuftige og bevisbare skal råde, og hvor følelser, vane, kultur, osv. skal råde (selv om disse noen ganger kan overlappe, og at de som regel er gjensidige). Det er med andre ord forskjell på hvordan jeg vurderer (i) hva jeg skal «bygge livet mitt på» og (ii) hvilken TV-serie jeg skal følge.