En felles fremtid?

I rettferdighetens navn bør alle tros- og livssynssamfunn følge de samme demokratiske spillereglene - uansett, men ikke minst i et mangfoldig land som Norge

I rettferdighetens navn bør alle tros- og livssynssamfunn følge de samme demokratiske spillereglene – uansett, men ikke minst i et mangfoldig land som Norge

21. januar dukket en artikkel opp på verdidebatt og i Vårt Land (23. januar, s.24-25) som jeg synes fortjener heder. Den er skrevet av Eyvind Skeie (salmedikter, forfatter, foredragsholder og prest) og har et budskap (primært) til sine medkristne om at de ”[ikke eier] felleskulturen og fellesrommet og [ikke lenger kan] påregne politisk støtte for privilegier, som kirke eller kristne” og at de heller bør nyte kirkens ”nye frihet”. Jeg tolker hans innlegg som en støtte til livssynslikestilling og en aksepterklæring for felles demokratiske spilleregler – som jeg jubler for!

Hvor representativt hans holdning til livssynspolitikk er, vet jeg ikke, men jeg håper det vil prege fremtiden – og ”Stålsettutvalget” (eller Tros og livssynsutvalget og deres rapport ”Det livssynsåpne samfunn: En helhetlig tros- og livssynspolitikk”) gir meg håp. Vi finner likevel litt feedback i kommentarfeltet, hvor Skeie får skryt fra både kristne og humanister, som bl.a. fremhever at ydmykhet, respekt, demokrati, dialog og rettferdighet er noe alle religioner og livssyn bør omfavne. Men noen er fortsatt bekymrede etter å ha lest hans ”nye strategi”, som Kari Austerheim Silde:

”Korleis ser du for deg at neste generasjon barn og unge, som lever i dette nye norske fellesrommet, skal få kjennskap til vår kristne kulturarv og det kristne budskapet? For det kan vel ikkje vera slik at berre barn av kristne foreldre skal få bli kjende med kristendommen?  Målet bør vel framleis vera at alle barn og unge skal få kjennskap til det kristne budskapet?”

Til dere bekymrede og søvnløse

Resten av denne artikkelen er (primært) til dere bekymrede. For jeg kan godt forstå hvordan det må være å gå fra en tid hvor man hadde sin egen religion sikret i rikets høyeste juridiske dokument (grunnloven) og føle seg sikker på at sin religiøse virkelighetsoppfatning blir preket til ethvert norsk barn – til en tid hvor plutselig staten skal stå uten helligdom og hvor skolebarna skal få høre om både Jesus og Allah, om Buddha og ”mennesket i sentrum”. Jeg vil uansett si det har gått i riktig retning, og at det ikke skal være noe bekymre seg for – selv ikke for kristne.

For, ja, barn og unge skal fortsatt få kjennskap til det kristne budskapet – det står fortsatt på lærerplanen i RLE (Religion, Livssyn og Etikk). Det som er nytt – og som utgjør en svært viktig forskjell – er at denne kunnskapen ikke skal forkynnes. Skolebarn i norsk offentlig skole skal heller ikke være nødt til å praktisere eller drive religionsutøvelse av en religion i skoletiden. Her skal man derimot lære på en informativ måte. Læreren skal ikke si noe som ”det kristendommen lærer oss er det eneste riktige, men det finnes også noen andre som gjør seg meninger, og her er de…”. De største tros- og livssynssamfunnene i verden er på pensum, og skal bli presentert på en respektfull og objektiv måte, og gi en grunnleggende forståelse for deres syn og lære. Hva annet ville være rettferdig?

«Jeg hadde virkelig trodd  bedre om deg…»

For det er snakk om rettferdighet. Hvorfor skal en religion nyte særprivilegier og ha forrang foran andre? Jeg husker når jeg gikk på barneskolen og ikke ble lært forskjellen på historiefaget og bibelundervisningen vi fikk. Eller når jeg videre gikk på ungdomskolen og hadde faget ”Kristendomsundervisning med religions- og livssynsorientering”, og livssynet jeg kunne identifisere meg mest med, humanismen, hadde fått snaue 2 sider i lærerboka og ble kun nevnt i en time som ”ja, også fins disse da…” (selv om Human-Etisk Forbund var (og er) Norges nest største livssynssamfunn). To ganger i året ble vi også bedt om å dra i kirken og utføre en evangelisk-luthersk gudstjeneste. Og når jeg i 9. klasse innså at jeg ikke synes dette var greit, ble jeg tatt ut på gangen av læreren som sa ”uff… jeg hadde virkelig trodd bedre om deg, Anders…”, for så å bli plassert alene på biblioteket på utstilling for resten av skolen som var på vei til kirken. Det opplevde jeg både som ubehagelig og urettferdig.

Jeg synes derimot at det er rettferdig at alle tros- og livssynssamfunn blir behandlet likt. Hvis man da ikke ønsker at kristendommen skal forsvinne fra Norge, innebærer det at medlemmene selv må lage tilbud for kristne og ”undrende” som ønsker å engasjere seg i sitt livssyn og/eller møte likesinnede – så må det være opp til folk selv å oppsøke det. Slik gjør vi humanister og alle andre tros- og livssynssamfunn. Selv om jeg også gjerne kunne ønske at 85 % av nordmenn var ivrige humanister, betyr ikke det at vi skal være skrevet ned i grunnloven, ha regler som forplikter kommunene å vedlikeholde våre lokaler, eller ha ordninger der alle blir automatisk blir meldt inn i Human-Etisk Forbund. I et sekulært demokrati med livssynsfrihet må det være opp til folk selv, og – i rettferdighetens navn – bør vi alle ha de samme demokratisk spillereglene.

Sekularisering betyr ikke «avkristning», men «felles fremtid»

Så når jeg leser videre i kommentarfeltene og finner Torill Born (som føler seg utenfor fellesskapet og syndes det er synd at ”kristne faktisk ikke har noen særlig påvirkning i de toneangivende medier”) og Fred Søndby (som er lei seg for at Oslo-menigheter ikke får tilstrekkelig støtte og blir lagt ned), så tenker jeg ”ja, men det er rettferdig”. Folk må selv få melde seg aktiv inn (ikke aktivt utmelding som fortsatt er tilfelle i Den norske kirke) og trossamfunnene selv må jobbe for at sin stemme blir hørt i samfunnsdebattene. Hvis ingen ønsker å gå i kirken på Grorud, hvorfor skal kommunen være pålagt å betale for videre drift av den? Og vær så snill, ”sekularisering” (eller det flere, kanskje i panikk, kaller ”avkristning”) betyr ikke at kristendommen på noen måte skal forbys eller fjernes fra landet. Det betyr bare at statlige institusjoner (som stortinget, kommunen, osv.) skal være livssynsmessig uavhengig, og at ingen tros- eller livssynssamfunn skal ha forrang foran andre.

I rettferdighetens navn, håper jeg på en felles fremtid der alle livssyn blir likebehandlet, og at vi alle – etter eget ønske – møter opp i samfunnsdebattene og ytrer våre meninger under de samme demokratiske spillereglene.

Dette innlegget ble skrevet i Kultur, Politikk, Religion, Samfunn og merket , , , , , , , , , av .

Om Anders

Jeg heter Anders Garbom Backe, er av '91-årgang og kommer opprinnelig fra Tønsberg i Vestfold. Siden 2010 har jeg bodd i Oslo, hvor jeg har tatt en bachelor spansk språk og med fag i statsvitenskap på Universitetet i Oslo, og, ikke minst, engasjert meg i Humanistisk Ungdom. April 2013 fikk jeg æren av å bli valgt til fulltidshonorert leder i Humanistisk Ungdom, hvor jeg overtok vervet 14. juni. Siden denne bloggen er erklært uavhengig av denne organisasjonen, vil det være uryddig av meg å bidra her i perioden jeg er leder. Derfor er denne profilen foreløpig ikke aktiv. __ Her er likevel min øvrige biografi, for de som skulle være interessert: Etter å ha vært leder i Vestfold lokallag to år (2008-10), og sentralstyremedlem ett år (09-10), ble jeg nestleder nasjonalt i to år (10-12). Året før jeg ble valgt som leder i sentralstyret, hadde jeg ingen sentrale verv, men satt som nestleder i Oslo lokallag (12-13). Av andre interesser som opptar mye tid er musikk. Jeg spiller bass i funk/soul-bandet The Big Whim, det psykedeliske pop-bandet Audiovirgin, samt i jazz-progrock-bandet Leaping Frogs. Rundt magen har jeg til tider et rødt belte, men det er som regel bare når jeg driver med Taekwon-do. Ellers liker jeg å filosofere, diskutere religion, politikk og samfunnsspørsmål, jogge, gå turer, og ikke minst være sammen med den flotte samboeren min.

  • Bra! Men no er vel HEF er Noregs største reine «livssynssamfunn», men slått av Dnk og katolikkane av trus- og livssynssamfunna. Elles er det vel fleire muslimar au, om enn litt meir fragmentert.

  • «For jeg kan godt forstå hvordan det må være å gå fra en tid hvor man hadde sin egen religion sikret i rikets høyeste juridiske dokument…»

    Hvordan kan du forstå det? For troende kristne må det oppleves som deprimerende (ikke bare for de selv, men for nasjonen som en helhet) at flere og flere av lovgivers avgjørelser blir tatt med grunnlag i et ønske om å fremme en sekulær og multikulturell nasjon.

    Jeg er forsåvidt enig i det du skriver, men jeg vil påstå, uten at jeg kjenner deg, at du ikke helt kan forstå hvordan det føles.

    • Må opplevast deprimerande? Fordi? Kjenner til fleire kristne som ynskjer endringa velkommen. Deriblant tre stykkar som er relativt innverknadsrike i det kristne miljøet i Noreg som har leia større nasjonale utval som har gått for ein slik løysing.

      • Hvis anekdotisk argumentasjon skal være grunnlaget for denne diskusjonen så sier jeg takk for meg 🙂

        • Rapportane til Bakkevig-, Gjønnes-, og Stålsett-utvalet er knapt anekdotiske…

          Elles kan eg ikkje sjå korleis min argumentasjon er noko meir anekdotisk enn din.

    • Det finnes flere grader av forståelse. Jeg forstår selvfølgelig ikke i den forstand at «jeg har den samme opplevelsen» – jeg ser det ikke som tragisk i seg selv at statsapparatet blir sekulært og likebehandler alle tros- og livssynssamfunn, tvert i mot. Likevel kan jeg godt forstå at noen opplever det deprimerende, i den forstand at jeg er i stand til å sette meg inn i andres situasjon og se deres perspektiv (sympati/empati).
      Et poeng her er vel at forståelse ikke er det samme som enighet. Det har jeg skrevet om før: http://tankeferd.no/2012/11/forsta-%E2%89%A0-enig/

  • Pingback: Hvor kristelig er demokratiet? - Tankeferd()