Hvor kristelig er demokratiet?

Dette skulle i utgangspunktet være en artikkel hvor jeg utelukkende skulle liste opp argumentene mot at vi kan takke kristendommen for at vi har demokrati, men jeg innså fort at denne artikkelen også må ta for seg vitenskapelig metode, og følgelig inkludere litt flere nyanser enn som så (men ta det med ro, jeg kommer til argumentene også).

Har kristendommen vært sentral i utviklingen av demokratiske regler?

Har kristendommen vært sentral i utviklingen av demokratiske regler?

24. januar twitret jeg om hvor glad jeg var for å lese om kristne som ba sine medkristne om å akseptere de samme demokratiske spillereglene som de andre tros- og livssynssamfunnene (som jeg også har skrevet om). I en lang påfølgende twitter-veksling med @DanielJoachim møtte jeg på denne påstanden:

@DanielJoachim: ”[…] Kristendommen har jo vært en av de mest sentrale i å utarbeide demokratiske regler.”

Min umiddelbare reaksjon var:

@AndersGarbom: ”[…] Her tar du nok veldig feil dessverre, kristendommen vært en bremsekloss i utviklingen av egalitære systemer – kan dokumenteres”

Jeg lovte videre å skrive en artikkel for å utdype dette (voilà!). Grunnen til at jeg reagerte med å parere så bråsikkert og påståelig, må jeg forklare, var todelt: Delvis på grunn av Twitters begrensede plass til utdyping og nyansering; og delvis fordi jeg tidligere samme dag hadde hørt min foreleser i historie på Blindern fortelle om hvordan de egalitære og demokratiske samfunnene som ble bygget opp i Europa av Romerne og oldtidens grekere hadde blitt ødelagt når kristendommen tok over maktdominansen.

Vitenskapelig handikap

Synsing på twitter

Vi ønsker alle anerkjennelser for våre meninger, men hvilken verdi har egentlig påstandene vi kommer med på twitter?
Foto: Chris Spooner

Likevel, ved nærmere ettertanke, retter jeg blikket mot et annet fag jeg har – ”Metode og statistikk” – og spør meg selv: Hvilken verdi vil de svarene jeg klarer å hope sammen ha? Og hvor vitenskapelig korrekt vil det være? Hvorvidt kristendommen spilte en avgjørende rolle for utviklingen av demokrati og demokratiske regler er et vanskelig og sammensatt spørsmål. Å vise et kausalitetsforhold om ideer som omfatter så mye, krever solide og mangfoldige bevis – noe som jeg ikke har noen betydelig kompetanse til å svare på (i likhet med min twitter-venn, riktig nok). Det ville være en fornærmelse mot god vitenskap hvis jeg skulle påstå at mine observasjoner (som jeg trekker frem) skal ha særlig vitenskapelig tyngde.

I vitenskapelig metode lærer man nemlig om alle de fellene vi mennesker kan falle i. Vi lager oss tanker om verden uten sammenheng med (den empiriske) virkeligheten; vi ser sammenhenger der det i virkeligheten ikke er noen; vi søker bekreftelse på de meninger vi allerede har og avviser (u)bevisst ting som sier det imot; osv (Hellevik 2011, s.14-17). Hvis du forresten vil lære mer om vitenskapelig metode på en enkel og forståelig måte vil jeg forresten anbefale denne boka: SKEPSIS.

I vår søken etter objektiv kunnskap er det mange feller vi kan gå i. Metodelære går ut på å unngå disse fellene. Denne boka gir bl.a. en lettfattelig forklaring på dette og mye annet.

I vår søken etter objektiv kunnskap er det mange feller vi kan gå i. Metodelære går ut på å unngå disse fellene. Denne boka (Skepsis: En guide til kritisk tenkning)  gir bl.a. en lettfattelig forklaring på dette og mye annet.

I faget jeg nevnte lærer vi metoder for å unngå disse fellene – og man kan aldri være helt forsikret mot dem, så derfor må vi hjelpe hverandre og stille kritiske spørsmål. I spørsmålet om kristendom og demokrati har jeg et klart ”handikap” (bias) i søken etter objektiv kunnskap, fordi jeg selv er ateist og humanist, og kanskje (ubevisst) ikke ønsker å gi kristendom for mye av æren for noe jeg anser som rasjonelt begrunnet, rettferdig og viktig (nemlig demokrati). Det hjelper likevel å være bevisst om det, og bl.a. mine studier av politisk teori og politisk filosofi gjør meg i det minste i stand til å påpeke noen problematiske sider ved @DanielJoachim sin påstand.

Hva er ”kristendommen”?

I en vitenskapelig undersøkelse må man alltid starte med en problemstilling – eller et spørsmål som man skal finne svar på. I denne sammenheng (selv om dette ikke kvalifiseres til noen vitenskapelig undersøkelse) vil jeg prøve å finne et svar på ”hvorvidt kristendommen har ført til utvikling av demokrati (eller demokratiske regler)”. Når man har et sånt spørsmål kan det være problematisk å prøve å finne et svar uten å definere hva man faktisk mener med det spørsmålet. Det viktigste i denne sammenhengen er hva jeg legger i ”kristendommen”.

Hva av det som skal ha ført til demokrati kan falle under betegnelsen ”kristendom” (og ikke)? Er det kristelige ideer og filosofi (nestekjærlighet, osv.)? Er det kristne institusjoner (som kirken) og aktører (teologer, prester, osv.)? Eller er det rett og slett at sentrale politiske tenkere har hatt en kristen tro? Hvis det bare menes ”det som er gjort i kristendommens navn” vil vi finne ting i alle ender av skalaen: Alt fra kristne, ideologiske arkitekter av demokrati (som Rousseau og Locke) til inkvisisjonen, korsfarere, undertrykkende monarker (kongen hadde et gudegitt embete i en gudegitt samfunnsorden), osv. På den måten vil det bli feil både å si at kristendommen kun har takken for det, og å si at kristendommen bare kan klandres som bremsekloss.

Habermas og kristne verdier

Min twitter-venn trakk selv frem en tenker som mener kristendommen fortjener takken: Jürgen Habermas. Habermas er filosof og sosiolog, og en av de mest siterte personene i moderne tid. Et sitat av ham som jeg har funnet i en rekke sammenhenger er dette:

«Kristendommen har ikke bare vært en forløper eller katalysator

Filosof og sosiolog Jurgen Habermas Foto: Florian Breier (Holbergprisen)

Filosof og sosiolog Jurgen Habermas
Foto: Florian Breier (Holbergprisen)

for den moderne tids normative selvforståelse. Idealet om universell likhet – som har gitt opphav til idealene om frihet og solidarisk samliv, om autonom livsførsel og frigjøring, om individuell moral basert på samvittigheten, menneskeretter og demokrati – er en direkte arv fra jødisk rettferdighetsetikk og kristen kjærlighetsetikk. Denne tenkningen har forblitt grunnleggende uforandret, og man har stadig på nytt utsatt den for kritisk prøving, akseptert den og nytolket den. Det finnes intet alternativ til dette i dag. Og i møte med de postnasjonale konstellasjoners aktuelle utfordringer lever vi ennå av denne tenkningen. Alt annet er postmoderne prat.» (Zeit der Übergänge, Suhrkamp, 2001).

Jeg har ikke hatt tid til å sette meg noe særlig mer inn i hva Habermas mener (i det minste ikke av pålitelige kilder, utenom denne), men det ser ut til at han mener at ”opphavet til idéene om frihet og samfunnssolidaritet, menneskerettigheter og demokrati, er en direkte arv av den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetsetikken” (slik Bjørn Are Davidsen gjenfortalte det). Hvorvidt dette er en kontroversiell eller vitenskapelig akseptert teori, vet jeg ikke sikkert. På forskning.no fant jeg likevel en artikkel av en idéhistoriker fra Aarhus universitet, Hans Jørgen Schanz. Han bekrefter i noen grad at kristendommen spilte en rolle, ettersom denne religionen i løpet av 500 år fikk menigheten til å utvikle et personlig forhold til Gud, noe som førte til et fokus på individer, som var essensielt for utvikling av demokratiske ideer. Schanz ser det likevel nødvendig å kommentere det at kristendommens hadde en påvirkning på demokratiutviklingen som ”paradoksalt”. Han vektlegger heller tanken om individers frihet utviklet av filosofer på 1600- og 1700-tallet som hovedårsak til utviklingen av demokratiet.

Bakgrunnen for demokratiet var oldtidens Athen og Romerriket

En annen forsker fra samme universitet, Jens Krasilnikoff, legger også mer vekt på det siste, og mener at 1700-tallets opplysningsfilosofer og grunnlovsskrivere i bl.a. USA og Frankrike var inspirert av Romerrikets demokratiske strukturer. I tillegg skriver Krasilnikoff at man på midten av 1800-tallet tok videre inspirasjon fra de eldre grekerne i Antikken og begynte å studere deres demokrati for alvor (etter tidligere å ha ansett deres demokrati som en slag utopi). Historikeren sier også at det er fra tenkerne i Athen vi har verdiene om frihet og likhet (inklusive ytringsfrihet) – flere hundre år før Jesus i det hele tatt ble født. Krasilnikoff vil uansett gi æren til romerne, ikke først og fremst grekerne.

(artikkelen fortsetter under bilder)

Allerede i oldtidens Athen (Hellas) hadde de demokratiske systemer med offentlige diskusjoner, domstoler med jury, m.m.

Allerede i oldtidens Athen (Hellas) hadde de demokratiske systemer med offentlige diskusjoner, domstoler med jury, m.m.

Grekere og romere er også de første jeg tenker på når jeg tenker utviklingen av demokratiet. Grunnen til det kan jeg nok takke min foreleser i Politisk teori og Politisk filosofi, Raino Malnes, for, som i sine forelesninger om demokrati trakk frem følgende (også mulig å finne i hans bok):

Bakgrunnen for demokratiet finner vi i oldtidens Athen: Det athenske demokratiet stod i særstilling i Hellas hvor vurderinger av faktiske og mulige politiske styreformer var en praktisk-politisk nødvendighet. Demokratiet var en styreform de politiske tenkerne måtte forholde seg til. Demokratiet i Athen innebar: Lik frihet til å fremlegge meninger i offentlig debatt, folkeforsamling med avstemning ved hjelp av håndsopprekning, talere (politisk kompetanse), domstoler (medlemmene ble valgt ved loddtrekning blant innbyggere 30+), lik representasjon fra alle stammene, jury, m.m.. Perikles (som den ledende statsmannen i Athens storhetstid) fremstiller i en minnetale i det første året av Peloponneskrigen karakterikker ved Athens statsforfatning: Flertallet styrer i Athen, vi lager våre egne lover, alle er likestilte for retten, men den respekt man nyter er avhengig av hva man har å bidra med. Man blir valgt på grunnlag av dyktighet og ikke sosial status. Frihet i det offentlige liv og daglige. Denne forfatningen ble referert til som demokrati (men, med moderne øyene, med meritokratiske innslag).

Så Habermas gir kanskje kristendommen for mye av æren – for de skal uansett ikke ha alt av den. Likevel, vil jeg tro Martin Luthers opprør mot katolisismen på 1500-tallet og hans nye protestantisme (med deres fokus på individet) sin senere rolle i (Nord-Vest)-Europa har vært viktig i utviklingen av de verdiene vi har i dag – det ser jeg liten grunn til å fornekte. Men å se på kristendommen som en enhetlig aktør som sammenhengende beveget seg mot et demokratisk konsept er langt fra uproblematisk.

Var opplysningstidens demokratiforkjempere kristne?

Voltaire var en av flere opplysningsfilosofer som avviste  (og kritiserte) religiøse oppfatninger. Mest kjent er han kanskje for sitatet "Jeg er uenig i Deres meninger, men jeg vil inntil døden forsvare Deres rett til å hevde dem"

Voltaire var en av flere opplysningsfilosofer som avviste (og kritiserte) religiøse oppfatninger. Mest kjent er han kanskje for sitatet «Jeg er uenig i Deres meninger, men jeg vil inntil døden forsvare Deres rett til å hevde dem»

Selve tanken om at politiske tenkeres religiøse overbevisning skal ha vært avgjørende er heller ikke uproblematisk. Selvfølgelig var mange av filosofene som var med i denne utviklingen av den ideologiske revolusjonen i Europa også kristne (selv om det på den tiden var heller å forvente – og hvorvidt de virkelig var overbevist eller skrev slik f.eks. pga. press fra f.eks. religiøse autoriteter kan vi heller ikke vite sikkert). Det fantes likevel politiske filosofer av betydning som mer eller mindre tok avstand fra religiøse oppfatninger (som jeg har hatt på pensum): Voltaire, Nietzsche, Hume og Diderot. Av de religiøse har vi bl.a. Locke, Kant, Rousseau og Montesquieu. Av disse kjenner jeg best til Kant og Locke, og i denne sammenheng kan jeg kort nevne (slik mine forelesere Jens Saugstad, Kjell Madsen og Raino Malnes har poengtert), at det er fullt mulig å fjerne Gudsaspektet fra teoriene deres, og fortsatt ha en logisk sammenhengende og slagkraftig teori.

Samtidig har kristen tro blitt brukt til så mye – som for eksempel både til legitimering av og argument i mot (Martin Luther King Jr.) slaveriet i USA. Og selv om kristendommen kanskje har hatt en progressiv rolle i en tid, vil jeg tro flere deler mitt syn på at aktører i dagens samfunns som fremmer kristne verdier ofte er å oppfatte som konservative og ikke spesielt egalitæriske.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Martin Luther King jr. brukte sin kristne tro til å argumentere mot slaveri. Det samme gjorde de hvite amerikanerne som hadde gjort slaver av forfedrene hans, bare for det  motsatte.

Martin Luther King jr. brukte sin kristne tro til å argumentere mot slaveri. Det samme gjorde de hvite amerikanerne som hadde gjort slaver av forfedrene hans, bare for det motsatte.

Kristenkonservative imot likhet

Et viktig aspekt ved demokrati er prinsippet om egalitarisme – altså likhet, eller gjerne tanken om at alle mennesker er like i rettigheter og verdi. I dette perspektivet finner jeg det enda vanskeligere å si at kristendom har vært ”sentral i utformingen av demokratiske regler” i nyere tid. Når det gjelder likhet kan vi ta som eksempel kvinners rettigheter (som er nærmest helt likestilt), seksuell legning (som er på og vei), og livssynslikestilling (som enda har en vei igjen).

De siste århundrene har Norge gjennomgått en demokratiseringsprosess samtidig med en sekulariseringsprosess (uten at jeg skal påstå at det er et kausalitetsforhold her). Etter 1814 hadde vi fått en grunnlov som nektet kvinner politiske rettigheter, ikke tillot jøder tilgang til landet og gjorde den evangelisk-lutherske kirken til eneste lovlige religion (frem til dissenterlovern i 1845, og til livssynsfrihet kom inn i 1964). Kvinners rettigheter ble kjempet frem av ”kvinnebevegelsen” fra 1880. Henrik Wergeland (med sin diskutable livssynstilhørighet) var sentral i sikringen av jødenes rettigheter i Norge. Fullstendig livssynslikestilling har vi enda ikke i Norge, ettersom Den norske kirke har beholdt høyere status enn og særskilte privilegier fremfor andre tros- og livssynssamfunn. Men jeg vil påstå bl.a. Human-Etisk Forbund har spilt en viktig rolle her, og Stålsett-utvalget har nylig gjort et viktig arbeid for livssynslikestilling. I tillegg vil jeg ikke akkurat si at Den norske kirke har vært noen fanebærer for homofiles rettigheter (dog mye uenighet de siste årene), for å gi noen eksempler.

Selv ikke KrF, som flere kristenkonservative debattanter mener er for liberale, er ikke særlig positive til å gjøre loven lik for alle med forskjellig seksuell legning.

Selv ikke Kristelig Folkeparti, som flere kristenkonservative debattanter mener er for liberale, er ikke særlig positive til å gjøre loven lik for alle med forskjellig seksuell legning.

Så selv om jeg er fullt klar over at denne artikkelen ikke vil ha høy vitenskapelig verdi, håper jeg at jeg har klart å påpeke noen problematiske sider ved påstanden om kristendommens sentrale rolle i utviklingen av demokrati og demokratiske regler. Ja, det protestantiske fokuset på individet var nok historisk viktig, og ja, mange av demokratiarkitektene var kristne. Men hvorvidt vi ville hatt det samme moderne demokratiet uten kristendom er et nærmest umulig spørsmål å svare på (selv om demokrati fantes før kristendommen), men jeg håper jeg har klart å påpeke noen problematiske sider ved dette og vist at det ikke er noe enkelt tema. Uansett, tenker jeg, kan vi være veldig glade for at vi har det demokratiet vi har – og jeg føler meg privilegert som kan skrive hva jeg vil om den (så kan vi diskutere konsekvensene av den ytringsfriheten en annen gang).

Dette innlegget ble skrevet i Filosofi, Forskning, Politikk, Samfunn og merket , , , , , , , , , , , , av .

Om Anders

Jeg heter Anders Garbom Backe, er av '91-årgang og kommer opprinnelig fra Tønsberg i Vestfold. Siden 2010 har jeg bodd i Oslo, hvor jeg har tatt en bachelor spansk språk og med fag i statsvitenskap på Universitetet i Oslo, og, ikke minst, engasjert meg i Humanistisk Ungdom. April 2013 fikk jeg æren av å bli valgt til fulltidshonorert leder i Humanistisk Ungdom, hvor jeg overtok vervet 14. juni. Siden denne bloggen er erklært uavhengig av denne organisasjonen, vil det være uryddig av meg å bidra her i perioden jeg er leder. Derfor er denne profilen foreløpig ikke aktiv. __ Her er likevel min øvrige biografi, for de som skulle være interessert: Etter å ha vært leder i Vestfold lokallag to år (2008-10), og sentralstyremedlem ett år (09-10), ble jeg nestleder nasjonalt i to år (10-12). Året før jeg ble valgt som leder i sentralstyret, hadde jeg ingen sentrale verv, men satt som nestleder i Oslo lokallag (12-13). Av andre interesser som opptar mye tid er musikk. Jeg spiller bass i funk/soul-bandet The Big Whim, det psykedeliske pop-bandet Audiovirgin, samt i jazz-progrock-bandet Leaping Frogs. Rundt magen har jeg til tider et rødt belte, men det er som regel bare når jeg driver med Taekwon-do. Ellers liker jeg å filosofere, diskutere religion, politikk og samfunnsspørsmål, jogge, gå turer, og ikke minst være sammen med den flotte samboeren min.