Med eller uten samvittighet – reservasjonsrett

Temaet reservasjonsrett og samvittighetsfritak er i vinden om dagen, og ligger midt i to av mine største interesseområder – medisinen og livssyn. Som legestudent og humanist kan jeg ikke unngå å skrive noen ord om saken.

Reservasjonsretten – det vil si helsepersonells rett til å reservere mot spesifikke arbeidsoppgaver på bakgrunn av samvittighetsgrunner, gjelder tradisjonelt (og lovmessig) sett helsepersonells rett til å reservere seg mot å utføre og assistere ved abortinngrep. Debatten handler oftest om hvorvidt denne reservasjonsretten bør utvides til å gjelde flere arbeidsoppgaver, blant annet henvisning til abort, assistert befruktning og prevensjon for å nevne noen, samtidig som det dukker opp saker der arbeidstakere og arbeidsgivere har kommet fram til hjemmesnekra reservasjonsløsninger som ikke er hjemlet i lovverket.

Da Tros-og livssynsutvalget, kjent som Stålsett-utvalget, kom med utredningen ”Det livssynsåpne samfunn” i januar i år blåste det enda noen åndedrag inn i debatten, da de konkluderer med at legers reservasjonsrett ikke bør utvides. (Last ned utredningen her – side 264-269 om reservasjonsrett)

Reservasjonsretten og samvittighetsfritak er ikke et lokalt og særnorsk fenomen, men har i stor grad vært en aktuell problemstilling i resten av verden, og særlig Europa, i noen år allerede. Det dreier seg i større grad om et mer generelt blikk på samvittighetsfritak, også i andre yrker enn i helsesektoren. Som en foreløpig avslutning på debatten (evt mer brensel på bålet) har Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg behandlet flere saker om reservasjonsrett på religiøst grunnlag. Tre av de fire som klagde inn sine saker fikk avslag i domstolen – det var en samlivsrådgiver som nektet å gi råd til homofile og lesbiske par, en offentlig ansatt på et registreringskontor som nektet å vie homofile og lesbiske, og en sykepleier som ble nektet å bruke et langt halskjede med kors på til uniformen sin (hun fikk avslag på bakgrunn av praktiske- og smittehensyn). Den eneste som fikk medhold hos domstolen var en flyvertinne som ønsket å bruke halskjede med kors til sin uniform.

Så hva er egentlig lovgrunnlaget i Norge i dag? I abortloven (eller Lov om svangerskapsavbrudd) fra 1975 står det i §14 at helseforetaket ”skal organisere sykehustjenesten slik at kvinnen innen helseregionen til enhver tid kan få utført svangerskapsavbrudd… Ved organisering skal det tas hensyn til helsepersonell som av samvittighetsgrunner ikke ønsker å utføre eller assistere ved slike inngrep.” Det er presisert fra departementet at det kun gjelder en reservasjonsrett mot å utføre eller assistere ved selve inngrepet, og annen behandling rundt pasienten, samt henvisning, ikke er mulig å reservere seg mot. Senest i 2012 så departementet seg nødt til å komme med en presisering av reservasjonsretten for leger. ”Abortloven fra 1975 gir alle kvinner rett til abort, samtidig som den gir helsepersonell rett til å reservere seg mot å utføre selv inngrepet. Den gav derimot ikke rett til å reservere seg mot å henvise pasienter videre, eller til å skrive ut p-piller. (…) – I en tid med mange verdimessige konflikter, mener jeg det er viktig at vi er tydelig på hvor grensen går for en som jobber for det offentlige. En fastlege kan ikke sette sin egen overbevisning foran pasienters rett til helsetjenester.  Jeg ønsker ikke at kvinner eller jenter skal havne i en situasjon der de må ta denne diskusjonen med sin lege, når storsamfunnet har tatt et valg, sier Strøm-Erichsen.”

I utgangspunktet har jeg tenkt at dette er en enkel diskusjon – alle innbyggere i Norge har en lovfestet rett til visse helsetjenester, og disse forplikter legen seg til å gi (innefor grenser av medisinsk forsvarlighet og behov). Det er i stor grad Kristne Legers Forening som har frontet krav om utvidet reservasjonsrett, og det kan være lett å tenke at det kun er konservative kristne leger som bruker samvittighetsargumenter som et skalkeskjul for den politiske kampen mot selvbestemt abort, mot assistert befruktning for lesbiske og mot familieplanlegging og prevensjonsbruk.

Men som Inge Lønning skriver i en kronikk i Dagbladet handler det ikke nødvendigvis om å nekte å godta politiske nederlag – det handler om samvittighet og personlig overbevisning. Eksempelet som illustrerer dette best for min egen del er omskjæring av guttebarn (nei, vi tar ikke den debatten nå – kun brukt som et eksempel!). La oss danne en hypotetisk fremtidssituasjon – omskjæring av guttebarn sees på som en arbeidsoppgave helsevesenet skal sørge for, ut av hensyn til å minimere risiko og tilstrekkelig bedøvelse av gutten, med konsekvens at leger på sykehus, evt fastleger, har dette som en av sine arbeidsoppgaver. Som lege (i den hypotetiske fremtiden) vil jeg være svært skeptisk til å utføre denne arbeidsoppgaven, med bakgrunn i personlig overbevisning. Et annet eksempel man kan bruke for å prøve sine prinsipper vil være aktiv dødshjelp. Dersom dette skulle blitt innført i Norge, hvordan vil du som fremtidig helsearbeider stille deg til å bidra aktivt i denne prosessen?

Paisifisme er til en viss grad utbredt blant humanister – det bygger vel også på personlig overbevisning og samvittighet? Hva er da forskjellen ved å nekte å bære våpen og ta liv, og det å ”ta liv” ved abort (satt i hermetegn da jeg ikke anser abort som drap)?

Det går an å snu på situasjonen. Noen tiår tilbake i Norge, og fortsatt i en del andre land, var abort forbudt. Enkelte leger utførte likevel inngrepet, med fare for strenge straffer, på bakgrunn av sin personlige overbevisning. Dette er de vi i dag tenker på og omtaler som ”helter” – fordi vi har landet på samme side i diskusjonen som de aktuelle legene.

Det er ingen menneskerett å være lege – og som lege på jobb i det offentlige Norge har man en plikt til å følge de reglene storsamfunnet har blitt enige om, og sørge for at pasientene får det tilbudet de har krav på. Dette kan løses ved å lose pasienten over til nabokontoret der det sitter en lege uten de aktuelle reservasjonene. Men hvordan vil det fungere i indre eller ytre distriktspraksisplass der det kun er én fastlege, eller der det kun er én gynekolog på lokalsykehuset? Vil legens samvittighet stå over pasientens ekstrabryderi med å kjøre til legen i nabokommunen, eller vil de små plasser kun kunne ansette leger uten tilbøyeligheter til å ville kunne kreve samvittighetsfritak.

Det er viktig med godt forhold mellom fastlegen og pasienten

Det er viktig med godt forhold mellom fastlegen og pasienten

Hvordan blir det med pasienten oppi det hele? Fastlegeforskriften fra 2012 har som formål ”å sikre at alle får nødvendig allmennlegetjeneste av god kvalitet til rett til, og at personer bosatt i Norge får en fast allmennlege å forholde seg til.” Jeg vil tro at det er ødeleggende for et lege-pasient-forhold dersom legen av samvittighetsgrunner ikke vil hjelpe pasienten med det vedkommende trenger hjelp til. Da får du en fastlege du kun kan forholde deg til dersom problemstillingen din faller innenfor det legen føler seg komfortabel til å hjelpe deg med.

Jo flere temaer som kommer opp i diskusjonen, desto flere grunner er det til at folk påroper seg samvittighet for det ene eller det andre. Når det gjelder abort vil det bakenforliggende argumentet være at det er galt å ta liv. Ved prevensjonsbehov vil det samme argumentet kunne bli brukt, da man kan hevde at noen prevensjonsmidler kan øke risiko for abort. I tillegg vil jeg tro at spørsmålet om sex før ekteskap kan være en faktor som spiller inn. Når det kommer til assistert befruktning for lesbiske er argumentene annerledes. Her handler det ikke lenger om legens reservasjon mot det de mener er å ta liv, men egenskaper som pasienten har – ettersom debatten kun kom opp etter at det ble lovfestet rett for lesbiske til assistert befruktning, og samvittigheten ikke gjelder assistert befruktning per se. Men kan man gradere andre folks grunner for moralske og etiske valg? Hvordan kan jeg si at en leges samvittighet basert på en overbevisning om at homofili er feil ikke holder mål, mens vi godtar at en legens mening at abort er drap?

Å bli avvist på bakgrunn av en egenskap du har vil være opprørende og sårende for mange, men for en gravid kvinne som har tvilt seg frem til en abortavgjørelse kan det virke forvirrende, sårende og respektløst at legen mener du har tatt et feil valg. Er det legens eller pasientens autonomi og selvbestemmelsesrett som bør henge høyest?

Jeg kommer ikke frem til et enkelt svar på spørsmålet – og hva er det egentlig? Gjelder det reservasjonsrett mot abort, mot prevensjon, mot omskjæring eller assistert befruktning? Er problemet å finne ut av hvor grensen går? Skal man kunne reservere seg mot å behandle diabetespasienter hvis de er overvektige hvis man har en personlig overbevisning om at de selv er skyld i sine problemer og skattepenger ikke skal finansiere den aktuelle behandlingen? Enn hvis homeopatipiller ble underlagt reseptkrav? Jeg tror det viktigste er å anerkjenne at debatten handler om større ting enn konservative kristne og kampen mot abort.