«Fornuft» et tabu?

Programskaper og artist Christine Koht skriver i Aftenpostens A-magasin denne uken (nr.13, 27. mars 2013) at «Gud vet», og at hun takket være hans tips klarer å leve et mer fornuftig liv. Mange, som Koht, sender kanskje en takk til den guddommelige pekefingeren som prikker dem på ryggen og minner dem om hva man egentlig bør gjøre. Men hva er galt med å bare takke sin egen fornuft eller samvittighet?

Kronk (fra Disney's "Et kongerike for en lama") vet ikke om han skal lytte til den gode eller onde engelen hans.

Kronk (fra Disney’s «Et kongerike for en lama») vet ikke om han skal lytte til den gode eller onde engelen hans.

Jeg er fristet til å gjengi ett av hennes avsnitt og bytte ut «Gud» med «fornuft» (ikke at jeg ser dem som «motsetninger»):

Jeg lytter til fornuften min («snakker med gud»). Mange ganger om dagen, faktisk. Ikke om store, vidløftende ting som verdensfreden eller ondskapens problem, jeg og fornuften min er veldig praktiske og kortfattede: – Gå og legg deg, kan fornuften si når jeg har lyst til å se et dumt TV-program til. – Husk å pusse tennene. Fornuften sier ganske ofte litt kjedelige ting jeg ikke (subjektivt – min kommentar) har lyst til å høre, men som jeg har godt av. Hvis jeg snakker for mye på et møte dytter fornuften meg litt i siden og hvisker: Lytt! De andre slipper til, jeg blir mindre sliten, alle blir glade.

«Fornuft» kunne også bli byttet ut med «samvittighet», «min indre stemme», «forelderstemmen» eller noe annet – men er det ikke fortsatt det samme? Kanskje er vi for godt vant med Janteloven til å ta æren selv, og at vi derfor heller vil «takke gud» – men er det ikke oss selv som egentlig er å takke uansett?

For hva gjør man egentlig når man vender seg til eller blir rettet av Gud? Her vil nok mange svare forskjellig, men Koht forklarer det som en «klok stemme» som hun kan snakke sammen med på do eller før hun går på en scene. Selv er jeg ikke så sjeldent på en scene, og jeg husker på tips jeg har fått, ikke minst fra mamma: «Pust dypt, kjenn føttene mot bakken, slapp av». Noen vil kanskje høre en stemme i hodet, kanskje til og med en indre diskusjon. Andre igjen vil kanskje få en følelse om at noe bare er mer riktig eller galt enn noe annet. Jeg tror uansett fellestrekket er at man stopper opp litt og lytter.

Så kan vi selvfølgelig diskutere hva vi egentlig lytter til, selv om jeg tror det vil gi få interessante resultater med mindre man har spesielle innsikt innen psykologi el.l. Det jeg undres over er at mange finner behov for å kalle stemmen «Gud». For jeg opplever at jeg ofte gjør det samme som dem: Stopper opp, lytter og vurderer hva jeg egentlig bør gjøre. Jeg kaller den stemmen «fornuft» eller «samvittighet», og den hjelper meg unna «forhastede beslutninger» og «upassende impulser». Jeg er fascinert over at folk finner behov for å kalle stemmen ved samme navn som en overnaturlig, allvitende,  allmektig skaper som vi fortsatt er litt uenig om faktisk finnes. Har vi et behov for å heve det til å et så høyt guddommelig nivå, eller kunne vi gjort bedre i å anerkjenne det som naturlige menneskelige prosesser (som er svært fascinerende i si seg selv, om du spør meg!)?

(Artikkelen fortsetter etter bildet)

Gjør disse to egentlig det samme?

Gjør disse to egentlig det samme? Til venstre: «Le penseur» (tenkeren) av Auguste Rodin. Til høyre: En gutt folder hendene i bønn til Gud (opprinnelig fra en annonse for «Colourbox»)

Jeg tror alle mennesker har behov for en indre dialog. Vi er handlende og tenkende vesener, og blir ofte usikre. Ikke alltid har vi noen å konferere med, og ikke alle diskusjoner vil vi ta med andre mennesker heller (er jeg ganske sikker på). Jeg tror også mennesker ofte har behov for trygghet og veiledning. Her tror jeg rutiner eller ritualer kan føles godt å ha. Mens noen kanskje folder hendene, klør andre seg i hodet; støtter haka i hånda; klikker med kulepennen; eller vipper på stolen i sine grublerier og dilemmaer. Og veiledningen kan man også finne i seg selv: «Skjerp deg, Anders», kan jeg f.eks. til meg selv i det jeg har kommet meg inn på facebook i forelesningen (PS: det gjør jeg ikke – skjerp deg, du som gjør det!(spøk)).

Er vi ikke egentlig ganske like alle sammen? Er det hva jeg kaller stemmen som gjør at jeg kaller meg religiøs eller ikke? Kanskje er det litt kjedeligere å snakke om «samvittigheten» enn noe svevende og mystisk som «Gud». Og kanskje er det litt tabu å henvende til sin egen fornuft. Jeg omvender neppe de som allerede tror på Gud, men vil heller ikke at det skal aksepteres som en selvfølge at den «indre stemme» er Gud. Folk kan si hva de vil, og legge hva de vil i de ordene de bruker – men bør det vær noe galt i å lytte til og takke sin egen fornuft?

Dette innlegget ble skrevet i Filosofi, Humanisme, Kultur, Religion, Samfunn og merket , , , , , , , , av .

Om Anders

Jeg heter Anders Garbom Backe, er av '91-årgang og kommer opprinnelig fra Tønsberg i Vestfold. Siden 2010 har jeg bodd i Oslo, hvor jeg har tatt en bachelor spansk språk og med fag i statsvitenskap på Universitetet i Oslo, og, ikke minst, engasjert meg i Humanistisk Ungdom. April 2013 fikk jeg æren av å bli valgt til fulltidshonorert leder i Humanistisk Ungdom, hvor jeg overtok vervet 14. juni. Siden denne bloggen er erklært uavhengig av denne organisasjonen, vil det være uryddig av meg å bidra her i perioden jeg er leder. Derfor er denne profilen foreløpig ikke aktiv. __ Her er likevel min øvrige biografi, for de som skulle være interessert: Etter å ha vært leder i Vestfold lokallag to år (2008-10), og sentralstyremedlem ett år (09-10), ble jeg nestleder nasjonalt i to år (10-12). Året før jeg ble valgt som leder i sentralstyret, hadde jeg ingen sentrale verv, men satt som nestleder i Oslo lokallag (12-13). Av andre interesser som opptar mye tid er musikk. Jeg spiller bass i funk/soul-bandet The Big Whim, det psykedeliske pop-bandet Audiovirgin, samt i jazz-progrock-bandet Leaping Frogs. Rundt magen har jeg til tider et rødt belte, men det er som regel bare når jeg driver med Taekwon-do. Ellers liker jeg å filosofere, diskutere religion, politikk og samfunnsspørsmål, jogge, gå turer, og ikke minst være sammen med den flotte samboeren min.