Mening i det gudløse?

Er det noen plan for livet vårt? Har noen plassert meg her for en grunn? Kan det finnes en mening uten Gud?

Er det mulig å finne en mening i en intensjonsløs verden?

Er det mulig å finne en mening i en intensjonsløs verden?

Det kristne skolelaget arrangerer «skepsisuka» på UiO og fyller både store og små auditorier på Blindern med nysgjerrige – om de så er troende eller tvilende (eller begge deler).

Gud og vitenskap

Even Gran (journalist og seniorrådgiver i Fritanke.no) representerte de gudløse i debatten om Guds eksistens

Even Gran (journalist og seniorrådgiver i Fritanke) representerte de gudløse i debatten om Gud

Mandag 8. april forsøker den agnostiske ateisten Even Gran (journalist i Fritanke.no) og den kristne teologen Stefan Gustavsson å besvare spørsmålet «Har ikke vitenskapen for lengst motbevist at det finnes en Gud?».

Debatten går hett for seg, begge sider argumenterer godt og lenge. Jeg lander her, for denne gang: Gud kan ikke bevises. Og hvis han er overnaturlig, har vi mennesker – som en del av naturen – ingen forutsetninger for å vite noe om ham. Det gjør debatten død, i mine øyne, og tilstrekkelige gjenopplivningsutstyr ser ikke ut til å være innen øyeblikkelig rekkevidde.

Teister overrepresentert

Stefn Gustavsson gjorde et forsvar for Guds eksistens

Stefn Gustavsson gjorde et forsvar for Guds eksistens

Det er imidlertid noe enda mer interessant å observere i salen idag.

«Teist, agnostiker eller ateist?» spør ordstyreren ivrig før vi starter, og vi rekker opp hånda på tur som respons (jeg: på begge de siste). Det overrasket meg ikke at flest var troende («teister»), men de var i tillegg et overveldende flertall. Noen små ateist-armer drukner i et hav av gudfryktige. Det virker som spørsmålet om Guds eksistens engasjerer de troende mest.

Når debatten blir tatt over av publikum i korridoren etterpå, innser jeg hvorfor.

Verden faller sammen

Jeg går mot utgangen sammen med to andre ateister, men fort blir vi stoppet av noen teister som er forundret av våre utspill om menneskeverd og mening i livet.

De vet visst mye om oss fra før – mer enn vi selv er klar over. Jeg tar visst feil: Moralen min har ingen rasjonelt grunnlag, mennesket har ingen verdi og livet mitt har ingen mening. For hvordan kan jeg mene noe sånt når jeg ikke tror på Gud?

Det er da jeg innser hvor vanskelig det må være å forstå at det faktisk går an, når man selv har bygd hele sin forståelse av verden på at det må være en evig og allmektig Gud som har skapt oss med intensjon. Tar de feil i dette, vil tilværelsen vise seg meningsløs. Med Gud som uerstattelig kriterium, vil verden uten ham falle sammen.

(artikkelen fortsetter etter bildet)

Kanskje var det ingen allmektig skaper som hadde planlagt at det skulle skje. Uansett hadde vi en fantastisk helg på dette seminaret, hvor vi knøt sterke sosiale bånd, hadde det fantastisk moro og ble litt klokere om demokrati og menneskerettigheter.

Til bildetKanskje var det ingen allmektig skaper som hadde planlagt at det skulle skje. Uansett hadde vi en fantastisk helg på dette seminaret, hvor vi knøt sterke sosiale bånd, hadde det fantastisk moro og ble litt klokere om demokrati og menneskerettigheter.

Mening uten Gud

For meg, som finner Guds eksistens svært lite sannsynlig, forblir faren for at jeg er resultat av en intensjonsløs natur gjeldende. Det er en fare for at eplet jeg holder i hånda ikke kan ønske meg hverken godt eller vondt, og at det faktum at den spiselige og næringsrike frukten endte opp i min hånd er et følge av intensjonsløs tilfeldighet. Likevel, lar jeg meg fascinere over hvor fantastisk det faktum er, og nyter til det fulle dens gode smak og næring.

Likedan, kan det hende at jeg traff min kjæreste uten at noen overnaturlig vesen hadde lagt det i en plan. Ja, det kan også være tilfeldighet. Det hindrer meg uansett ikke i å finne vårt forhold meningsfullt, eller å nyte enorm glede og inspirasjon i det.

For hvis materialismen er sann – og det bare finnes fysisk natur – så må jeg forholde meg til det. Som menneske er jeg heldigvis utrustet med evne til å tenke rasjonelt, til å føle empati for andre, og enormt mye annet. Og – med Gud eller ikke – gjør det meg i stand til å finne mening og glede i tilværelsen.

Mening i livet

Det samme går for min argumentasjon for menneskeverd, for eksempel. Gustavsson (i tillegg til f.eks. denne bloggeren og disse professorene) påstår at vi gudløse humanister ikke tror på noen iboende menneskeverd. Vel, vi tror ikke at vi har blitt gitt en verdi av en overnaturlig skapning «større enn oss selv». Vi tror derimot vi kan skape disse verdiene i oss selv, og at vi kan gi menneskeverdet til hverandre i kraft av vår rasjonelle evne og medmenneskelighet.

Ut i fra dette er det også mulig for oss å argumentere for en iboende verdighet. Hvilket utgjør et eksempel på hvordan den humanistiske filosofien og livssynet kan gi meg perspektiver på verden og livet som jeg ikke bare anser som meningsfulle, men også realistiske.

Og når det kommer til meningen bak det hele: Jeg mener at det ikke er noen gitt mening med livet, men at det finnes masse mening i livet. Finner du noen mening?

Dette innlegget ble skrevet i Filosofi, Humanisme, Menneskeskapt, Religion og merket , , , , , , , av .

Om Anders

Jeg heter Anders Garbom Backe, er av '91-årgang og kommer opprinnelig fra Tønsberg i Vestfold. Siden 2010 har jeg bodd i Oslo, hvor jeg har tatt en bachelor spansk språk og med fag i statsvitenskap på Universitetet i Oslo, og, ikke minst, engasjert meg i Humanistisk Ungdom. April 2013 fikk jeg æren av å bli valgt til fulltidshonorert leder i Humanistisk Ungdom, hvor jeg overtok vervet 14. juni. Siden denne bloggen er erklært uavhengig av denne organisasjonen, vil det være uryddig av meg å bidra her i perioden jeg er leder. Derfor er denne profilen foreløpig ikke aktiv. __ Her er likevel min øvrige biografi, for de som skulle være interessert: Etter å ha vært leder i Vestfold lokallag to år (2008-10), og sentralstyremedlem ett år (09-10), ble jeg nestleder nasjonalt i to år (10-12). Året før jeg ble valgt som leder i sentralstyret, hadde jeg ingen sentrale verv, men satt som nestleder i Oslo lokallag (12-13). Av andre interesser som opptar mye tid er musikk. Jeg spiller bass i funk/soul-bandet The Big Whim, det psykedeliske pop-bandet Audiovirgin, samt i jazz-progrock-bandet Leaping Frogs. Rundt magen har jeg til tider et rødt belte, men det er som regel bare når jeg driver med Taekwon-do. Ellers liker jeg å filosofere, diskutere religion, politikk og samfunnsspørsmål, jogge, gå turer, og ikke minst være sammen med den flotte samboeren min.

10 kommentarer til “Mening i det gudløse?

  1. Bjørn Are Davidsen

    Hei!

    Interessant innlegg:)

    Den omtalte «Denne bloggeren» er litt nysgjerrig på hva du mener med «iboende verdighet» som du altså hevder at det er feil av meg å si at du ikke tror på.

    Når jeg spør er det ikke bare fordi jeg verken mener, eller (så vidt jeg kommer på) har hevdet, at ateister nødvendigvis ikke tror på noe slik (så flott om du endrer det i teksten). Jeg tror deg hvis du sier du tror på iboende verdighet. Det jeg har snakket om noen ganger er noe annet, rett og slett at det er vanskelig å se at det er rasjonelt grunnlag i en rent fysisk verden for å konkludere med det faktisk er noen iboende verdighet hos noen eller noe som helst.

    Så er det selvsagt en helt annen skål hvis du ikke mener iboende, men tilordnet verdighet («skape disse verdiene i oss selv», «kan gi menneskeverdet til hverandre»).

    Og det er det jo få som er uenige i, altså at det er bra og viktig å vise hverandre i praksis at vi er betydningsfulle, verdifulle osv. Det er når noen begynner å hevde noe mer, altså at dette ikke bare er tilordnet, men iboende, at jeg lurer på om det faktisk er mulig med noe slik i den type virkelighet man tenker at vi lever i.

    Så uenigheten koker ned til dette med definisjonen av «iboende». Mener du med det faktisk/grunnleggende/essensiell/intrinsic kan jeg ikke se at du akkurat her har et rasjonelt grunnlag?

    Ev. bør du velge et annet ord, slik at det ikke kan misforstås hva du mener?

    Mvh
    Bjørn Are

  2. Anders Garbom Backe

    Takk for tilbakemelding, Bjørn Are!

    Du fortjener nok mye bedre omtale en bare «bloggeren», men var kun et forsøk på å vært kortfattet 😉

    Spørsmålet er helt på sin plass, og jeg kan godt forsøke å oppklare litt:

    Begrepet «Iboende» blir her problematisk både på språklig og filosofisk plan (eller bare språklig, skal vi tro Wittgenstein: «philosophy is just a biproduct of misunderstanding language», underholdende fremstilt her: http://www.youtube.com/watch?v=r0cN_bpLrxk).

    Men aller fremst er det substantivet – «verdi» – som er problematisk, ikke adjektivet (iboende). Altså – man må først avklare om verdi finnes, før man kan diskutere om mennesker kan inneha dem.
    Finnes verdier? Hvis ja, finnes de i objektivt utenfor mennesket, eller kun subjektivt i mennesker? Dette er et vrient metaetisk spørsmål, og jeg vært innom både etisk realisme og anti-realisme, men tror jeg har landet på en slags type subjektivisme – altså: ja, de finnes – men kun som gjenstand for en person.

    Så kan du kanskje ha rett i at «tilordnet» kunne være et bedre (i det minste mindre forvirrende) begrep enn «iboende.
    Jeg valgte likevel å bruke «iboende», fordi innenfor den humanistiske filosofi er det begrepet man oftest bruker. Altså: Menneskeverd er en iboende egenskap man innehar i den kraft å være menneske.

    Men (igjen med et subjektivistisk perspektiv) er dette kun en «sannhet» i humanistiske øyne – ikke en objektiv sannhet (som jeg heller ikke helt tror finnes).

    Uansett – jeg ønsker å vedlikeholde en skeptisk tilnærming til mine egne oppfatninger, så fortsett gjerne å stille kritiske spørsmål! Foreløpig ser jeg det riktig å beholde teksten slik den er (med mindre du føler deg feilsitert, selvfølgelig?).

  3. Bernt Ivar Nødland

    Ettersom eg mistenker eg er ein av teistane som omringa dykk vil eg gjerne kommentere litt:

    Det virker som om du (og også andre eg prata med frå HU) har lett for å konkludere med at våre (les: mine) argumenter kjem av at eg ikkje klarer å forestille meg eit ikkje-religiøst tankesett. Dette overraskar meg, ettersom eg er rimeleg sikker på at mine argumenter baserer seg på «nøytral» rasjonell argumentajon. Kanskje de er litt for raske å tillegge andre å meine ting? Eg meiner t.d. ikkje at det «må være en evig og allmektig Gud», men eg trur det er ein evig og allmektig Gud etter å ha lest, grubla og tenkt over argumenta på begge sider.

    Mitt poeng ang. moral var litt det same som Bjørn Are pratar om: Korleis kan ein begrunne at vår moral (menneskerettigheter o.l. som vi alle er enige om) er meir riktig enn ein annan moral (t.d det å diskriminere menneske med rødt hår) når ein kun kan henvise til natur?

    Dersom eg ikkje er blant dei du henviser til i innlegget, så trekk eg sjølvsagt tilbake kommentarane om å leggje ord i munnen på folk.

    Bernt Ivar

  4. Anders Garbom Backe

    Hei Bernt Ivar – og takk for sist!

    Det stemmer nok at du og de andre på debatten inspirerte til den narrative konteksten til denne artikkelen, men «sitatene» er ikke ment som et direkte sitat av deg eller noen andre. Det er tanker, meninger og/eller fordommer jeg har blitt møtt med av flere mennesker til forskjellige tider, og som jeg valgte å sette sammen i denne historien for å få frem noen tanker jeg hadde. Jeg har ikke ment å legge ord i munnen på noen, og jeg modifiserer naturligvis teksten hvis noen skulle mene at jeg har gjort nettopp det.

    Nå er jeg opptatt av å ikke generalisere for mye, så jeg skal forsøke å ta utgangspunkt i diskusjonen vi hadde sammen (selv om jeg ikke følte vi fikk diskutert ferdig, ettersom jeg måtte dra tidlig, dessverre).

    Jeg husker ikke helt hva du sa, men det var noe som at jeg ikke hadde et rasjonelt grunnlag eller et rasjonelt motargument til (f.eks.) det kristne synet på moral og mening. Jeg var uenig i dette, men jeg tror vår uenighet først og fremst lå i at vi tolket begrepet «rasjonelt» ganske forskjellig (for komplisert til å ta opp her nå).

    Du sier dine argumenterer er basert på «nøytral rasjonell argumentasjon», og det er ikke en ukontroversiell påstand. Jeg er bl.a. vært en fan av Rawls’ uvitenhetsslør (http://en.wikipedia.org/wiki/Veil_of_ignorance), men tror en svak side ved den er at den ikke er realistisk/gjennomførbar. Vi mennesker er partiske, tolker ord forskjellig, har selektiv hukommelse, har vanskelig for å forlate meninger man allerede har innarbeidet, osv. Dette er utfordringer vitenskapen er klar over og forsøker å finne måter å unngå/løse på, og derfor forsøker jeg ha en en kritisk tenkende tilnærming til det meste – men det gjør fortsatt ikke fellene uunngåelige.

    Jeg antar at vi kommer fra ganske forskjellige bakgrunner, og vi må nok bare innse at vi ikke har de beste grunnlag for å forstå hverandre til det fulle. Jeg er likevel sikker på at det går an å forstå andre uten å være enig (http://tankeferd.no/2012/11/forsta-%E2%89%A0-enig/).

    Det kan godt hende at du kun uttrykte uenighet, men i vår diskusjon opplevde jeg ikke at du forsto mine perspektiver tilstrekkelig. Når du skriver «kun kan henvise til natur» får jeg heller ikke inntrykket av innsikt i et sekulært, humanistiske virkelighetssyn.
    Jeg mener jo virkeligheten «bare» er er natur (uten at den skal være noe mindre fascinerende/fantastisk av den grunn) – men hjernen vår er en del av den naturen. Og den hjernen er så komplisert og avansert at den er i stand til å gi oss en følelse av (selv)bevissthet, resonnering og refleksjon. Det kan skape grunnlag for moral (og uten noen tro på noe overnaturlig er det vanskelig å finne noe annet grunnlag). Jeg tror jeg lar det holde med det i denne sammenheng.

  5. Bernt Ivar Nødland

    Når eg sa «nøytral rasjonell argumentasjon», så meiner eg kun at eg bruker logiske argument som du kan diskutere og vere enig eller uenige i, i motsetning til å henvise til nokon form for «religiøs mystikk» som forutsetter at du allereie er enig med meg. Det eg prøvde på var generelle filosoifiske argument, om dei er gode nok er ein diskusjon å ta, men eg trur ikkje at eg har problemer med å sjå føre meg ei verd utan Gud, og dermed argumenterer på eit anna nivå enn dykk.

    Ang. det siste avsnittet, så forsår eg heilt fint kva du prater om, men eg ser ikkje korleis det svarer på utfordringa mi: Hjernen kan gje oss ein følelse av refleksjon og moral, det har eg aldri benekta. Men korleis kan du begrunne at den moralske følelsen din hjerne får er meir korrekt enn følelsen til nokon som vil undertrykke kvinner(for å ta eit tilfeldig døme)?

    Går vi etter demokrati, det folk flest meiner er riktig? Då får vi problemer med at masse rart var riktig på eit eller anna tidspunkt ein eller annan stad i verda.

    Eller vel vi på ein annan måte? Isåfall korleis gjer vi dette, utan å forutsette ein form for moralsk standard? (F.eks. vil noko a la «minimere lidelse og maksimere lykke for flest mogleg» vere ein moralsk standard som ikkje er opplagt at skal gjelde).

    Bernt Ivar

  6. David Wikstøl

    Tror at du vil ha store problemer med å finne noen, det være seg teist, ateist eller agnostiker, som mener at eplet du holder i hånden ønsker deg noe som helst 😉

  7. Anders Garbom Backe

    Hehe, nei jeg regner med det er få av dem! Poenget var uansett at jeg ikke tror verdier finnes utenfor oss mennesker, om det så skulle være i noe overnaturlig eller noe fysisk vi kan holde i. I tillegg var det et poeng at jeg ikke tror det er noen plan bak det som skjer i livet mitt, eller at denne verden skulle være designet for at det skulle passe for meg å leve i den.
    Jeg tror derimot naturen er tilfeldig, og at vi mennesker har evne/tendens til å tolke meninger i den. Vi mennesker har derimot evne til å skape, holde og forstå verdier (og det burde ikke gjøre de verdiene noe mindre betydningsfulle av den grunn).

  8. David Wikstøl

    Hmm. Lurer på om du misforstår hva kristne mener med objektive verdier. Tror ikke jeg heller tenker at verdier er noe som eksisterer utenfor personer. Da måtte de i så fall eksistert i en form for platonske idéer. Og platonikere er det heller få av for tiden, også blant kristne. Jeg synes også det høres sannsynlig ut at verdier kun er noe som kan oppfattes, være subjekt for, personer. Det som jeg mener med å si at jeg tror det finnes objektive verdier er at de er allmenngyldige for alle personer, uavhengig av personlig oppfatning . Håper det var nogenlunde oppklarende (bare si ifra hvis jeg misforstår deg).

    Tanken om at det finnes en Guds plan i alles liv kan også nyanseres slik at den ikke fremstår så banal, som den kan gjøre ved første øyekast. Gud må f.eks. ta hensyn til våre frie vilje, utallige mulige konsekvenser o.s.v.

    Du skriver at naturen er tilfeldig. Jeg har inntrykket at naturen, derimot ganske strengt følger faste og forutsigbare regler. Dersom den ikke gjorde det hadde jo naturvitenskap vært umulig. (Men her misforstår jeg kanskje med vilje? I så fall må du utdype)

    Hva mener du er forskjellen på det å skape og det å finne på verdier?

    Beklager dersom jeg skaffer deg forstyrrende hodebry i forberedelsene dine 😉

  9. Bjørn Are Davidsen

    Takk for svar!

    Forstår at dette ikke er enkelt å svare på og berører metaetikk, men det er jo nettopp slike diskusjoner som er spennende.

    Når jeg leser det du sier virker det som om du er enig med meg (og uenig med deg selv i blogginnlegget?) at dette med «iboende verdi» ikke betyr det samme som for en kristen.

    Altså at det du/dere mener med ordet er en subjektivistisk personavhengig «tilordnet verdi». Altså ikke noe egentlig iboende som eksisterer uavhengig av hva du eller jeg eller andre måtte mene om saken.

    Hvis det stemmer hadde det vært flott om du kanskje formulerte deg litt annerledes om forskjellene en annen gang, ikke minst om hvem som bruker ordet mest riktig 🙂

  10. haraldbrobakken

    Hvis
    jeg påstår at universet er ekstremt varmt vil nok mange protestere,
    og hvis jeg også påstår at det er ekstremt mye lys i universet så
    vil enda flere protestere.
    Men la oss ta et eksempel.
    Sola er
    en ildkule og avgir mye lys og varme, men om vi tar en kikk på
    området mellom sola og jorda så ser vi bare mørke, enda vi vet at
    der er det både lys og varme, men det kan ikke vi registrere.
    Jeg
    har aldri vært på månen, men jeg tror at de som har vært der vil
    si at rundt sola var det bekmørkt.
    Også en annen ting.
    De
    troende påstår at Gud er evig og har alltid eksistert. På en måte
    kan man si at noe er evig, og hva vi kaller det spiller forsåvidt
    ingen rolle, men at dette noe som blir kalt Gud har skapt universet
    regner jeg som en menneskelig ønsketenkning. Kelvinskalaen er ikke
    bare en varmemåler, men den er en målestokk for energi som begynner
    på null, og fra dette absolutte 0 punktet går den bare en vei,
    nemlig oppover. Det absolutte 0 punktet vet vi er uoppnåelig, og det
    vil si at en tilstand med 0 energi ikke kan eksistere!
    Siden
    energi eksisterer må universet være energi, og da kan ikke
    universet være skapt, men har eksistert i evig tid!
    Vi mennesker
    er også energi og er hverken oppstått eller vil forsvinne, men
    tilstanden er ikke bare som menneske, men et utall av forskjellige
    energiformer, men uansett er vi alltid tilstede i universet!
    Derfor
    holder jeg en knapp på Fred Hoyles teori om et statisk univers som
    er energi, og har alltid eksistert, men som alle vet kan energi
    eksistere i utallige former, og materien og dermed menneskene er bare
    en samling energiformer. Kelvinskalaen går som sagt bare en vei, og
    hvert eneste punkt på denne skalaen viser energimengden som finnes
    på forskjellige steder, og ingenting er så godt kjent som
    utjevning, for hvis det er forskjell i energi på to steder, og hvis
    det er en åpen vei mellom de to stedene, så flyter energien fra et
    sted til et annet sted!
    Slik tenker jeg meg det er i universet.
    Rommet er energi og materien er energi, og det kan være forskjell i
    energi mellom disse to energiformene, og det kan føre til at rommet
    vil ha utjevning og presser derfor på materien, men materien har
    partikler som motstår dette presset og skyver rommet fra seg!
    Det
    er altså ikke materien som lager varme, men rommet rundt som varmer
    opp materien!
    Rommet rundt materien blir derfor buet, akkurat som
    Einstein har hevdet.
    Vi mennesker har også partikler som motstår
    dette rom-presset, men presset fra rommet er sterkt så vi blir
    dyttet en vei, og partiklene i jorden stopper oss så vi ikke faller,
    men vi kjenner hele tiden at noe presser oss nedover.
    Det høres
    ut som et paradoks å påstå at det svært kalde rommet er så rikt
    på energi, men slik vi kjenner varme er noe helt annet enn
    stråling-varmen i rommet.
    Mellom sola og jorden er det enormt mye
    lys og mye varmestråling fra sola, men rommet blir ikke varmere av
    den grunn, men ikke kan vi se lyset som vi vet er der, og vi vet også
    at det er mye varme der, men heller ikke den kan vi registrere.

    konklusjonen må bli at det er ekstremt varmt i rommet, men foreløbig
    må vi nøye oss med å bare registrere varmen i universet som
    infrarød stråling!

Det er stengt for kommentarer.