(U)mulig mulighet for reservasjonsrett

For et halvt års tid siden skrev jeg et innlegg om reservasjonsretten for leger – med en svært utydelig, om ikke manglende, konklusjon. Den gangen var det ikke aktuelt å endre på lovverket rundt dette, og diskusjonen gikk på hypotetiske eller uheldige situasjoner. Nå har vi ny regjering og forslag til ny lovgivning på feltet – det krever en ny gjennomgang av temaet.

zr5wChlTYqobk6xVxkkb6wxZ_FCO0MbvMX2nvK_pF-2g

I tråd med samarbeidsavtalen mellom Høyre, FrP, Venstre (Venstre har dissens på dette punktet i samarbeidsavtalen) og KrF inneholder regjeringens plattform et punkt om å «Gi reservasjonsmuligheter for fastleger etter dialog med Den norske legeforening». Dagens abortlovgivning skal beholdes uendret.

En kort recap på lovverket: I abortloven (Lov om svangerskapsavbrudd) fra 1975 står det i §14 at helseforetaket ”skal organisere sykehustjenesten slik at kvinnen innen helseregionen til enhver tid kan få utført svangerskapsavbrud. Ved organisering skal det tas hensyn til helsepersonell som av samvittighetsgrunner ikke ønsker å utføre eller assistere ved slike inngrep.” Det er presisert fra departementet at det kun gjelder en reservasjonsrett mot å utføre eller assistere ved selve inngrepet, og annen behandling rundt pasienten, samt henvisning, ikke er mulig å reservere seg mot.

Reservasjonsretten mot å utføre eller assistere ved abortinngrep ligger trygt i lovverket, og har gjort det siden 1975. Å utføre en abort er en spesialistoppgave, som foregår på et sykehus av en gynekolog. Antall helsearbeidere som har påberopt seg denne retten er i dag litt under 200. De fleste av disse jobber ved Sørlandet sykehus, eller i Møre og Romsdal.

Endringen den nye regjeringen vil innføre er at fastleger skal kunne få reservasjonsmulighet. Akkurat hva de skal få mulighet til å reservere seg mot er fortsatt uklart. Legeforeningen gikk på sitt landsstyremøte i juni i år inn for et vedtak som legger til grunn at det «skal kunne tilrettelegges for reservasjonsadgang ved alvorlige samvittighetskonflikter knyttet til liv og død.» Dette skal gjelde både spesialisthelsetjenesten (leger som jobber på sykehus) og kommunehelsetjenesten (fastleger, og andre leger ansatt i kommunen). Legeforeningen er tydelig i sitt vedtak på at en reservasjonsmulighet kun vil gjelde når dette ikke har negativ påvirkning for pasientens ve og vel eller pasientrettigheter. Hvordan dette skal kunne løses i praksis er jeg svært spent på.

Regjeringens forslag kan med andre ord innebære reservasjon mot å henvise til abort, reservasjon mot å henvise til assistert befruktning, reservasjon mot å skrive ut p-piller, osv. Legeforeningens presisering om at dette skal kunne gjelde ved samvittighetskonflikter knyttet til liv og død er en ullen presisering. Hva man anser å være knytte til liv og død kan være forskjellig fra person til person. Et eksempel: En lege som vil reservere seg mot å skrive ut p-piller kan argumentere med at p-piller truer hvert enkelt ufødt liv (som blant annet ble brukt som argument av en lege i Vinje). Henvisnings til sterilisering kan følge samme argumentasjonsrekke, og det samme gjelder henvisning til fosterdiagnostikk.

Dersom forslaget går gjennom vil det mest sannsynlig munne ut i en praksis der fastleger, på en eller annen måte, kan søke om å få reservere seg mot å henvise til abort. Og så må kommunen se på om det praktisk lar seg løse uten å gå på tvers av pasientrettighetene og retten til abort.

Det kan i utgangspunktet høres vel og bra ut, men man kan tenke seg situasjoner der dette ikke holder mål eller glir ut i uheldig praksis.

  1. Å bestemme seg for å ta en abort er en dypt personlig og sårbar avgjørelse. Å unngå bygdedyret og konesladder i en slik situasjon vil for mange pasienter være svært viktig. Si at en kvinne bor på et lite sted – det er likevel stort nok til at det er flere fastleger i området, og den ene som vil reservere seg har fått mulighet til dette. Det skal ikke nødvendigvis mer til enn at andre pasienter på venterommet ser at kvinnen går til «den abortvennlige» legen på legekontoret, i stedet for sin gamle fastlege, før ryktene kan begynne å svirre.
  2. En kvinnens fastlege har fått reservere seg mot abort. Dette har ikke kvinnen sjekket opp på forhånd, i og med at den uønskede graviditeten ikke var planlagt (!). Hun går dermed til sin fastlege for å få hjelp med problemstillingen. Der får hun beskjed om å gå til en annen lege. Den videre gangen i saken kan løses på flere måter:
    • En direkte henvisning til den neste legen som tar pasienten inn så fort det lar seg gjøre. Det kan i noen tilfeller kanskje skje med det samme, eller ila samme dag. I motsatt tilfelle kan denne legen være fullbooket en stund fremover, og kvinnen må dermed gå flere dager uten å få hjelp.
    • Kvinnen må bytte fastlege, for så å bestille time hos denne. Å bytte fastlege er gjort i en håndvending via nettet. Operasjonaliseringen av byttet skjer derimot på faste tidspunkter i måneden. Er kvinnen uheldig kan hun måtte vente i 1 måned før hun får mulighet til å gå til sin nye fastlege.
  3. I en ikke utenkelig situasjon har en ung jente samme fastlege som sin foresatt. Som ungdom flest har hun ikke et veldig klart forhold til hvem denne legen er, eller hvordan systemet fungerer. Å kreve at en tenåring setter seg inn i om hennes fastlege er reservert mot å henvise til abort, fordi hun muligens en gang i løpet av de nærmeste årene kommer til å havne i en svært uheldig situasjon og blir gravid, er for mye å forlange av en ung person som ikke en gang har ansvar for å kjøpe sin egen mat.
  4. En kvinne går til sin fastlege som ikke er reservert mot å henvise til abort. Dessverre er legen borte, det være seg sykdom, permisjon, ferie, eller andre ting. Fastlegens vikar viser seg derimot å ha reservert seg mot henvisning.
    • Det kan løses ved at reservasjonsmulighet kun gjelder faste stillinger, og ikke vikariater. Et problem kan da oppstå på små steder der det kanskje bare er to eller tre leger. Hva gjør man dersom den eneste tilgjengelige legen til å ta over pasientene har fått innvilget reservasjon, og ikke er villig til å gå på tvers an denne ved å ta et vikariat?
    • Ikke sjeldent jobber fastleger ved legesentre med flere legehjemler. De har hver sine lister, men pasientene kan ved leilighet flyttes rundt på av kapasitetshensyn. Man kan dermed få samme problem som over. Vil løsningen da være at legen kun kan få reservasjonsrett overfor pasienter på egen liste?

Det er vanskelig å se for seg et system som ikke vil kunne resultere i slike uheldige situasjoner. Spørsmålet blir da hvilket hensyn som skal veie tyngst. Hensynet til legen, som selv har valgt sitt yrke, vel vitende om oppgavene det innebærer, eller hensynet til kvinnen, i en psykisk belastende og sårbar situasjon?  I en perfekt verden kunne jeg vært med på løsninger der alle blir fornøyde. Vi lever ikke en en perfekt verden, og dermed må hensynet til den svakeste parten, pasienten, veie tyngst!

______________________________

Oppdatering:
Et relativt vanlig og fornuftig argument for reservasjonsmuligheten er at flere kvinner opplever ubehagelige episoder hos sine fastleger, til tross for et lovverk som skal hindre dette, og at det bryter med god legeskikk. Man kan dermed argumentere med at dette er situasjoner man kan unngå dersom legen har en rett til å reservere seg og dette er klarlagt og signalisert på forhånd.

Jeg mener at problemet i disse situasjonene i bunn og grunn er at legen gjør en dårlig jobb, eller i verste fall ikke gjør jobben sin. Da bør man klage til Fylkesmannen, eller henvende seg til pasientombudet. For kvinnen det gjelder, vil situasjonen uansett være ubehagelig og belastende, men som jeg har pekt på i innlegget over, så tror jeg ikke man vil unngå slike uheldige situasjoner med et reservasjonssystem.
Problemet blir at man ikke kan unngå muligheten for å møte på folk som er dårlig egnet, eller som skjøtter sitt yrke dårlig.
Ved å innføre en reservasjonsmulighet vil man i større grad legitimere denne oppførselen, og jeg mener det blir å legge ansvaret for problemet på feil skuldre. At en lege ikke gjør jobben sin er ikke pasienten sin skyld – det er legens skyld. Systemet (retningslinjer og lovverk) må derfor sørge for å være medisinsk forsvarlig og beskytte den svakeste parten i relasjonen – ikke tilpasse seg folk som ikke vil gjøre den jobben de er satt til.