Gud og vitskap og sånt som det

Skapinga? Gud, vitskap og sånt som det.

I går hadde me enno ein runde. Gud og vitskap, motsetning eller ei. Men kvifor er detteeit så betent tema for tida, når det i stor grad bare er kristne og ateistar som kastar ut argument mot kvarande, utan å høyre skikkeleg på kva dei får tilbake?

Dette er eit tema som er diskutert i det uendelege, og eg er ikkje så interessert i den tradisjonelle debatten her: Eg er litt meir interessert i å forstå kvifor.

Religion og vitskap

For det er ikkje til å komme utanom: Den siste tida har det blitt skapt eit sterkare og sterkare skilje mellom religion og vitskap. Korvidt dette er eit resultat av noko bevisst, ubevisst, av religiøse sjølv eller frå ikkje-religiøse skal eg ikkje gå inn på (eg tenkjer umiddelbart ein salig blanding), men det er noko ein ser tydeleg i fleire ledd. Framleis lærar ein til og med på universitetsnivå om den mørke mellomalderen, kor kristne forfølgde vitskapsmenn og hindra utviklinga, og jorda var framleis flat.

Bjørn Are Davidsen er ein av fleire som har stått opp mot desse misforståingane, bl.a. gjennom boka «Da jorden ble flat – mytene som ikke ville dø» og no sist «Eksisterer Gud?» saman med Atle Ottesen Søvik, som var i panelet i går.

(Eksisterer Gud? har eg skrevet om i nyaste Humanist (4/2013), som har lanseringsfest førstkommande måndag.)

Kristenskeptikarar og kristne med tru på vitskap

Både Bjørn Are og Atle gjer ein førebiletleg jobb med å vise kor uproblematisk det er å foreine vitskap med gudstru – bare for å bli møtt med ateistar, med varierande grad av teologisk forståing, som nektar for at det går an. Dette minnar om visse rundar ein au har hatt i skeptikarrørsla, kor det om ein kan vere religiøs og skeptikar tidvis bler diskutert heftig.

På mange måtar skjønner eg reaksjonen: Ateistar har etter kvart fått hevda seg ganske kraftig både innan vitskap og skeptisisme. Samtidig så er det ein ganske historielaus forståing av begge delar.

Når både vitskap og skeptisisme framstår så ateistiske så er det ikkje ein kommentar på korvidt det er uforeinleg med gudstru – heller bare det at det er ikkje dét det svarar på. Vitskap og skeptisisme er sekulære, ikkje ateistiske, og forskjellen er viktig: Kva enn du trur på eller ikkje trur på har ikkje så mykje å sei her. Det er verkty, som ein brukar til å få ein forståing av verda, ikkje meir, ikkje mindre.

Så om då kristne, muslimar, jødar eller kva det måtte vere ynskjer å bruke, ha tru på vitskap og skeptisisme, er det ikkje litt kontraproduktivt å hindre dei i det? Kva enn konklusjon ein trekker av vitskap og skeptisisme med omsyn til livssyn og religion er vel markant mindre viktig enn at fleire støttar opp om og brukar dei gode systema me har rundt vitskapen og skeptisisme?

Indremisjon

Eg trur det kan ha noko for seg å sjå på arbeidet som skjer med vitskap og gud, gjennom folk som Bjørn Are, Atle, og ganske mange fleir, som meir indremisjon enn vanleg «ytremisjon». Dette er ikkje i hovudsak eit arbeid for å vinne over ateistar til teismen, men meir for å vinne tilbake aksept for vitskap og skeptisisme i kristne rekker. Med siste tids nyateistar sine stadige angrep på religion og påstandar om kor uforeinleg vitskap er med gudstru, er det forståeleg at kristne tar til motmæle, og peikar på kor uproblematisk det er.

Ein skulle au tru, at når nyateismen si hjartesak er nettopp å halde fram kor bra vitskapen er, at dei skulle ta i mot desse kristne med opne armar. Dei gjer i stor grad mykje betre arbeid for å kritisere kreasjonisme og intelligent design enn nyateistane, og det er nok på mange måtar kreasjonistar og IDare Bjørn Are og Atle jobbar mot, heller enn ateismen.

 

Så kan me ateistar (og, kanskje i større grad, journalistar?) då snart leggja desse stadige debattane mellom ateistar og teistar til sides, og heller applaudere eit godt arbeid for vitskap og skeptisisme?

  • Jeg har deltatt i denne typen debatter siden jeg var tenåring, og jeg har deltatt på begge sidene av bordet. Det hele har en tendens til å utarte seg som en skyttergravskrig.

    Vitenskapen har en rekkevidde som ender der de falsifiserbare hypotesene ender. Utover dette er den en personlig sak, og jeg som mange andre velger å benytte meg av Ockham’s razor. At andre ikke velger det er helt greit.

    Fra et rent filosofisk synspunkt er ikke noen av posisjonene spesielt problematiske etter min mening, men det er når disse skal hamres inn i hodet på den andre part at problemene oppstår.

    Jeg har vokst opp i et fundamentalistisk kristent miljø. Der er det langt fra den åpne inkluderende posisjonen hvor tro er personlig som gjelder. Absolutte sannheter er et maktmiddel som brukes flittig og det er noe som har hatt en hel del konsekvenser i mitt eget liv. Dette handler egentlig mer om makt enn tro da, men de er ikke helt separable.

    Jeg registrerer jo selvfølgelig at den samme tendensen finnes på ny-ateist-siden også, og jeg liker det absolutt ikke. Jeg blir selv fort veldig provosert av ting jeg oppfatter som representativt for det jeg selv har kommet fra, men jeg prøver å stoppe før jeg graver min egen skyttergrav.

  • odamartine

    Nå har jeg sett opptaket fra debatten, og lurer på en ting. Du var jo der Dan-Raoul, og har tydeligvis litt erfaring med Davidsen/Søvik, har kanskje lest boka deres (?), så kanskje du kan svare – eller tenke deg til en mulig forklaring…

    Søvik argumenterer for en gud som er uendelig og perfekt og har skapt naturlover etc, men som fritt kan overstyre disse, som ved mirakler og åpenbaringer. Senere i debatten så sier han at «dette universet var den eneste måten vi kunne bli til på».

    Har du hørt eller lest noen forklaring på det jeg hvertfall ved første øyekast ser på som en motsigelse – dvs hvis gud er uendelig og perfekt og kan overstyre naturlover så er det vel lite trolig at måten vårt univers fungerer på er eneste måten å skape mennesker på?

    • Ja, eg har lest boka, og har skrevet eit bokessay om det i nyaste Humanist. Det er eit av poenga eg au stussar litt på, så eg vil anbefale å ta kontakt med Davidsen/Søvik. Kjem nok til å pinge Bjørn Are om det uansett =)

    • Bjørn Are Davidsen

      Drister meg til å svaret på vegne av Atle. Slik jeg forstår hans doktorgrad om dette (det hjelper at den er ikke så vanskelig), er dette mer bokstavelig ment enn man kanskje er vant til fra teologer:)

      Det som er saken er altså helt konkret deg og meg. Hadde verden vært annerledes hadde ikke våre foreldre truffet hverandre og vi blitt til. Så dette universet vi nå lever i med de lover og betingelser som det har er, eneste måten vi – som vi er, her og nå – kunne bli til på.

      Så kunne selvsagt Gud skapt andre verdener (og det kan jo være), men da er det altså andre vesener som blir til der og ikke du og jeg.

      Det hjelper kanskje å sitere ham fra en artikkel om temaet på http://www.forskning.no/artikler/2010/mars/244134 :

      «Du og jeg kan bare bli til i denne verden. Vi er fysiske prosesser som
      har oppstått i denne verden, og vi kunne ikke blitt til i en annen
      verden, for da hadde det vært noen andre enn oss som hadde blitt til.
      Det er som å ønske seg andre foreldre: det går ikke an, for du er bare
      produkt av dine foreldre. Hadde to andre foreldre fått barn, hadde de
      ikke fått deg, men en annen. På samme måte kan du bare bli til i vår
      verden.»

      • odamartine

        Takk for grundig svar! Det gir absolutt mer mening med en slik tolkning ja. Men hvordan blir da forståelsen av fri vilje – og i kjølvannet av det ‘det ondes problem’? (Kanskje det er enklest å lese boka =) )