Veid og funnet for lett – reservasjonsmulighet for fastleger

Dette er en utdypning av dette innlegget på Fritanke.

Det er allerede skrevet mange innlegg i reservasjonsdebatten, også her på Tankeferd. Dette innlegget dreier seg imidlertid om å vurdere selve reservasjonsønsket. Har fastleger en gyldig grunn til å be om reservasjons på grunnlag av samvittighetskvaler?

Bakgrunn:
Jeg mener samvittigheten til helsepersonell er en verdi det er verdt å verne om. Men dersom det offentlige helsevesenet skal fungere kan man ikke uten videre reservere seg mot enhver arbeidsoppgave som byr en imot. Det kreves at reservasjonsønskene vurderes nøye. For å gjøre det kan man bruke ulike sett mer kriterier. Her går jeg gjennom kriterier foreslått av den norske legen og etikeren Morten Magelssen.

Dersom reservasjonsønsket oppfyller de fem første kriteriene bør det respekteres. De to siste kriteriene kan styrke ønsket ytterligere.
Magelssen mener at en gjennomgang av disse kriteriene støtter en reservasjonsmulighet for fastleger. Jeg mener reservasjonsønsket fra fastleger ikke oppfyller alle de fem kriteriene, og derfor ikke bør respekteres.

Kriteriene er at

  1. Å yte helsehjelpen vil skade legens moralske integritet ved å utgjøre en alvorlig krenkelse av en dyp overbevisning.
  2. Reservasjonsønsket har et plausibelt religiøst eller moralsk rasjonale.
  3. Helsehjelpen ikke anses som en helt sentral del av legens arbeidsoppgaver.
  4. Byrden for pasienten er på et akseptabelt lavt nivå. a) Pasientens tilstand ikke er livstruende. b) Reservasjonen ikke fører til at pasienten ikke får helsehjelpen, eller til uakseptable tidstap eller utgifter. c) Legen har forsøkt aktivt å minimere byrden for pasienten.
  5. Byrdene for kolleger og arbeidsgivere er på et akseptabelt lavt nivå.
  6. Reservasjonsønsket er fundert i sentrale medisinske normer.
  7. Den aktuelle helsehjelpen er ny eller spesielt moralsk omstridt.  


Å yte helsehjelpen vil skade legens moralske integritet ved å utgjøre en alvorlig krenkelse av en dyp overbevisning:
For å skade legens moralske integritet må handlingen utgjøre en alvorlig krenkelse av noe som er en dyp overbevisning. Magelssen sier at helsehjelpen utgjør en ‘alvorlig krenkelse’ dersom den er et ledd i en kausal årsakssammenheng frem til handlingen som gir samvittighetskvalene. Fastlegens oppgaver er ikke en åpenbar årsak til aborten. Det er kvinnens eget valg, og hennes eget ansvar. Hun er derfor årsaken til aborten, ikke fastlegen.
For en gynekolog er det en åpenbar sammenheng mellom årsak/virkning for vedkommendes handling og aborten.
Dette er utdypet ytterligere på fritanke.no

Reservasjonsønsket har et plausibelt religiøst eller moralsk rasjonale:
En gynekolog vil reservere seg mot å utføre en abort, og kan forsvare sitt reservasjonsønske på dette punktet, fordi det vedkommende ønsker kan forstås fra et religiøst eller moralsk standpunkt. Det fastlegen ønsker er reservasjon mot pasienter som tar valg fastlegen anser som umoralske. Dersom dette skulle vært et plausiblet rasjonale, så måtte handlingen ‘å unngå pasienter som har tatt umoralske valg’ kunne forstås ut fra et religiøst eller moralsk standpunkt. Det gjør det ikke.

Helsehjelpen anses ikke å være en helt sentral del av legens arbeidsoppgaver:
I følge Legeforeningen får fastlegen i gjennomsnitt to henvendelser om abort årlig. Det er altså ikke en sentral del av arbeidsoppgavene. Gynekologen har nok flere aborter i året, men det er likevel én av flere arbeidsoppgaver (med mindre vedkommende jobber på en abortklinikk). Det vil telle for en reservasjon for begge gruppene.

Byrden for pasienten er på et akseptabelt lavt nivå. a) Pasientens tilstand ikke er livstruende. b) Reservasjonen ikke fører til at pasienten ikke får helsehjelpen, eller til uakseptable tidstap eller utgifter. c) Legen har forsøkt aktivt å minimere byrden for pasienten:
Regjeringens høringsforslag legger mye vekt på dette kriteriet. En selvbestemt abort handler ikke om en livstruende tilstand for kvinnen. Punkt a) er derfor ikke relevant. I enkelte situasjoner og på enkelte steder vil situasjonen kunne løses slik at det er praktisk mulig å innfri både punkt b og c. For gynekologer gjelder kravet om at helseforetaket skal organiseres slik at kvinnen til enhver tid kan få utført abort.

Byrdene for kolleger og arbeidsgivere er på et akseptabelt lavt nivå:
For fastlegene vil nok et par ekstra abortsøkende kvinner være en akseptabel byrde. Kriteriet er dermed oppfylt. For en gynekolog vil det variere ut fra hvor mange aborter sykehuset har og hvor mange andre kolleger som kan dele byrden.

Reservasjonsønsket er fundert i sentrale medisinske normer:
Første tilleggskriterium er at reservasjonsønsket underbygges av sentrale medisinske normer. For gynekologer som anser et foster å ha menneskeverd, er reservasjonsønsket fundert i den medisinske (og allmennetiske) normen om å ikke ta liv. Det er ikke noen medisinsk norm som kan underbygge fastlegens ønsket om å reservere seg mot pasienter som tar valg man er etisk uenig i.

Den aktuelle helsehjelpen er ny eller spesielt moralsk omstridt:
Det siste kriteriet handler om helsehjelpen er ny eller spesielt omstridt. Abort er ikke en spesielt ny prosedyre – men vi kan slå fast at den fortsatt er omstridt. Det samme er tydeligvis fastlegens hensvisningsrutiner i forbindelse med aborten.

Oppsummert: 
Kriterium 1 og 2 er ikke oppfylt for fastlegenes del, men er det for gynekologer. Kriterium 3 er oppfylt både for fastleger og gynekologer (med visse forbehold). Kriterium 4 vil variere fra sted til sted. Det vil være oppfylt enkelte steder, mens det andre steder ikke vil kunne fungere. Dette gjelder både for fastleger og gynekologer. Kriterium 5 vil være oppfylt for fastleger, og trolig for de fleste gynekologer. Kriterium 6 er oppfylt for gynekologer, men ikke for fastleger. Og kriterium 7 er oppfylt både for fastleger og gynekologer.

I og med at reservasjonsønsket må møte alle de fem første kriteriene betyr dette at gynekologers ønske om å reservere seg mot abortinngrepet bør respekteres, men at fastleger ønske om reservasjon mot abortsøkende kvinner ikke bør det.
Mye av kritikken mot regjeringens reservasjonsforslag handler om at kvinner vil kunne bli skadelidende med et slikt system. Dersom man klarer å utvikle en ordning som garanterer at kvinner ikke opplever noen ubehageligheter eller ubekvemmeligheter i møte med dette systemet, så mener jeg at reservasjonsønsket likevel ikke bør respekteres. Reservasjonsønsket har i seg selv ikke nok tyngde til det.