Forfatterarkiv: Dea-Renate

Om Dea-Renate

Redaktør for Tankeferd. Tidlegare leiar av Humanistisk Ungdom. Veldig interessert i politikk, skepsis, livssyn, religion, teknologi, foto - og er ganske internettavhengig. Kan nåast på tankeferd (rullekake) tanketank.org

«Han.»

Eg ville bare at banken min skulle verke. At eg skulle kunne sjekke saldo på kort og kredittkort, og at namn og signatur skulle stemme med nytt namn.

Det eg får er dette. Ikkje mykje, men etter enno ein lang dag med feilkjønning – nok:

«Han har nyleg byttet personnummer frå mann til kvinne.»

Eg trudde ikkje dette skulle vere meg. Eg skulle ikkje bry meg så særleg om sånt, og eg er fullt klar over at om enn eg presenterar (kler/styler) meir feminint, betyr ikkje det at eg lesast slik enno.

Men seriøst:

«Han har nyleg byttet personnummer frå mann til kvinne.»

Eg skjønnar at det tar tid. Det er lett å gløyme, og det er fort gjort. Namneendringa har gått greitt, men dette med pronomen tar litt lengre tid.

Og det er jo det eg seiar au – «null stress», «skjønnar det», «det tar litt tid», «eg forventar jo ikkje at det skal skje over natta!».

«Han har nyleg byttet personnummer frå mann til kvinne.»

Og ein og anna feil gjer meg lite – eg ser korleis det kan skje. Problemet er at kvar og ein av desse enkeltfeila hopar seg opp.

Og plutseleg er det ein som bler for mykje.

«Han har nyleg byttet personnummer frå mann til kvinne.»

Heldigvis er det mogleg å distrahere seg, roe seg ned, og komme seg på andre tankar. Til dømes med ein serie, film, bok, internett, spel.

Diverre så har det meste av dette au nok transfobi i seg, at den tilfeldige Scrubs-episoden eg endar opp med har denne fine spøken med.

«Han har nyleg byttet personnummer frå mann til kvinne.»

Eg har vore heldig, i det at min dysfori tidlegare ikkje har slått så hardt inn. Den har i stor grad haldt seg til ein stille, irriterande stemme bak i hovudet. 

Denne dagen endar med eit panikkanfall for meg. Dysfori, misantropi og sjølvhat på topp, men heldigvis «bare» panikkanfall. Fordi nokon sa «han».

«Han har nyleg byttet personnummer frå mann til kvinne.»

Makt i ord?

«Han har nyleg byttet personnummer frå mann til kvinne.»

Eg har det greitt. Eg har vennar, familie, og arbeidsgivar som har støtta meg heile vegen (om enn det kjem bursdagshelsingar med feil namn). Eg lev i eit samfunn der eg etter fire månadar med å presentere feminint på fulltid – utan å lesast feminint – ikkje har fått ein negativ tilbakemelding. Og vennegjengen hadde allereie før eg skjønte eg var trans hika etter kjønnsanarki.

 

Andre er ikkje så heldige:

Omtrent halvparten av trans-elevar i Storbritannia har prøvd å ta sjølvmord.

I USA kan det tidvis vere risikosport bare å gå på do.

17 transpersonar rapportert drepen så langt i år.

(Det er au litt meir bisarre sakar – som at Singapore nyleg annullerte eit ekteskap mellom ein transkvinne og kona, fordi likekjønna ekteskap ikkje er anerkjent der.)

 

Og dette er bare toppen av isfjellet.

 

Eg vil sei eg normalt tolar mykje. Eit «han» har no klart å gi meg eit panikkanfall. Er eg då svak, for å ynskje at folk skal kunne respektere og bruke det pronomen som ikkje gjer meg det?

Og kva med dei som ikkje bare får eit panikkanfall? Dei som tenkjar, prøvar, og klarar å ta sitt eiga liv?

Kan det vere verdt den litle ekstra innsatsen?

«Hun har nyleg byttet personnummer frå mann til kvinne.»

Litt avklaring om homofili, biologi, og natur

Daniel Joachim Kleiven klarte å provosere meg med eit par kommentarar rundt at biskop Ingeborg Midttømme nektar å ordinere ei lesbisk prest som har fått tilbod frå Bisperådet om prestestilling. Han viste til eit innlegg han har skrevet om temaet tidlegare for å klargjere sitt standpunkt – og eg er ikkje heilt einig.

For å starte ein plass: når det gjeld kjensleladde appellar og retoriske triks, så skal eg definitivt vere først i rekka med å sei at eg diverre nok startar der. Dette er eit av dei emna kor eg er i stor grad dritlei å diskutere, gjenta meg sjølv, og krangle – eg har gjort dette eit par gonger før, og har tidvis gitt opp ein del folk eg møter, då dei ikkje tar til seg det eg seier.

Dermed bler det retorikk, pathos, og slag under beltestedet. Eg beklagar – dette bler eit forsøk på å gjere opp for det. Les videre

Eit par kjappe, frekke tal om gudstru og Dnk

Folk trur ikkje så mykje på Gud lengre, seier undersøking. Ikkje så overraskande lengre, men det kan vere litt gøy å sjå litt på kva tala her kan tyde på!

38% trur på Gud i Noreg. 38% trur ikkje på Gud. Resten veit liksom ikkje heilt – eller bryr seg fankern i om denne guden er verkeleg eller ei; for kva har det å sei for dei?

No er det no slik at religion er så utruleg mykje meir komplisert og innvikla enn bare den protestantiske tanken om at det er – bokstaveleg talt – tanken som teller. Du har kryssingspunkt mellom religion og kultur, og, tydelegvis, lystenning, som er ein veeeldig kristen ting.

Det er ikkje det eg skal sei noko kjapt om no – det er bare noko som er viktig å peike på: Uavhengig av tru på Gud eller ei, så er det mogleg å kunne definere seg som kristen – på same måte som jødar lenge har kalla seg sekulære, fylgjer etter kvart kristne, muslimar og andre etter i denne tradisjonen. Nokon som kulturkristne – andre som «innvandrar med bakgrunn frå land med islam som majoritetsreligion».

Poenget her er i stor grad dei 38%. Ikkje dei andre – me kan snakke om ikkje-tru seinare. Dei første. Dei med  tru på Gud med stor G.

38% trur på Gud. I Noreg er 75% medlem av Den norske kyrkje. 38% er så vidt halvparten av det. Så bare halve kyrkja trur? Det kan nok vere verre enn som så.

Utanom Dnk, så er ca. 10% ikkje medlem av noko trus- eller livssynssamfunn, ca. 10 % medlem av noko frikyrkjeleg, og resten litt sånn diverse anna (rundt 2% katolikkar (*HRMMMM*), 2% muslimar, og enno litt mindre humanistar).

I stor grad (med visse unntak) så er alle disse medlemmane meir eller mindre bevisst meldt inn i disse andre tinga. Det treng ikkje vere tilfellet i Dnk (Eller Dkk, for den saks skuld, men det er eit sidespor). Dermed er det ikkje urimelig (om enn ein tanke utan konkret data bak) å tenkje at blant dei 38% som trur på Gud, så er rundt 10 – 14 % medlem av noko anna enn Dnk.

Som gjer at Dnk sitter igjen med kanskje så lite som 25% av Noreg si truande befolkning – ein knapp tredjedel av deira eiga totale medlemsmasse.

Det var vel ikkje så veldig imponerande?

Eit kulturelt forsvarleg salmemaraton

I helga sendte NRK 60 timar med salmar på NRK2 og på nett. Er det problematisk at statskanalen NRK sender dette?

Dagen hadde eit oppslag om dette med grunnlag i «kritikk» frå generalsekretær i Human-Etisk Forbund, Kristin Mile. Du kan lese meir om det her!

Mange i både Human-Etisk Forbund (HEF) og Humanistisk Ungdom (HU) kor eg kjem frå vil nok ganske fort meine at det vil vere det. Salmar er ein kristen greie, og høyrar til i kyrkja. Dermed vil 60 timar med salmesong verke både ubalansert og forkynnande.

Ting er nok ikkje heilt så svart-kvitt som det.

Les videre

Sensasjonalistisk tull frå Dagen

I helga har NRK hatt salmemaraton (det kan sjåast her), med 60 timars direktesendt salmesong, i tråd med andre tidlegare forsøk på sakte-TV. I den samanheng kjem jo spørsmålet opp: Kva meiner Human-Etisk Forbund (HEF) om dette? Sjølvsagt blei generalsekretær Kristin Mile spurt om dette når ho måndag gjesta Radio Norge måndag.

Nysgjerrig på tankar om salmemaratonen i seg sjølv? Eg har skrevet om det i eit eiga innlegg her!

Utan å ha høyrd heile innslaget (Dagen valte merkeleg nok bare å leggje opp delar av deira opptak. Dagen har informert meg om at det var dei klippa dei fekk av Radio Norge, altså ikkje deira feil. Beklagar det, Dagen.), kan eg ikkje kommentere på alt som blei sagt av ho, men her er det som blei lagt ut av Dagen:

– Jeg syns jo kanskje det er et pussig valg av NRK. Jeg har ikke noe behov for å høre salmer, jeg vil heller se sportssendinger og andre ting. Det burde kanskje være først og fremst kirken som ivaretok den kulturarven: jeg tror ikke de trenger NRK sin hjelp til det, og jeg er ikke så sikker på om det er det NRK burde sende.

Dagen slår ikkje uventa dette stort opp, kallar det dårleg stil, og meiner at HEF er “rimelig kjipe”.

Les videre