Du er sikkert like lei av å lese folks meninger om reservasjonsmuligheter for fastleger som jeg er. Men for min egen del, så har jeg endelig kommet fram til et standpunkt – tror jeg, muligens – og er dermed så freidig at jeg må spre og publisere det (hvis du vil benytte deg av din reservasjonsrett mot å lese mer, så trykk på krysset i øverste høyre hjørne).

I dagens gjeldende lovverk og forskrift er det nedfelt en reservasjonsrett. Den gjelder for helsepersonell som av samvittighetsgrunner ikke ønsker å utføre eller assistere ved abort. Denne reservasjonsretten synes jeg er viktig – og riktig.

Som det gjerne blir påpekt i kommentarer som argumenterer for reservasjonsmuligheten, er det verdifullt for samfunnet at helsepersonell (og alle andre) har en høy etisk bevissthet. Legens autonomi er også et viktig prinsipp, og bidrar til god og effektiv bruk av helsevesenet (ideelt sett). Dette er åpenbart tett knyttet til den enkeltes samvittighet og moral.

Humanismens menneskesyn kommer til uttrykk i FNs menneskerettighetserklæring, «Alle mennesker er født fri og like i verdighet og rettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.» Videre er samvittigheten et uttrykk for vår evne til å leve oss inn i andres situasjon, og det gjør oss til moralske vesener. Det er med andre ord en av de grunnleggende egenskapene som gjør oss til mennesker, og hvilket uttrykk samvittigheten vår har handler om vår oppdragelse, erfaring og personlighet. 

Om man er dypt og alvorlig overbevist om at abort er å ta menneskeliv og at det er galt, så bør man få slippe å utføre dette – følgelig den viktige reservasjonsretten i dagens ordning.

For å opprettholde et saklig grunnlag for en slik ordning, aksept for den og respekt for de som velger å benytte seg av den, er det essensielt at den ikke vannes ut. Slik jeg ser det, må det da begrenses til områder som har direkte innvirkning på det en anser som liv og død. Det vil være områder som abort, assistert befruktning og eutanasi (i en hypotetisk fremtid), og kan kun gjelde de aktørene som er direkte involvert i prosedyren – altså ikke for fastleger som ønsker reservasjon.

Jeg forstår at en fastlege kan være personlig overbevist om at han bidrar til drap dersom han henviser en kvinne til abort  skriver under på kvinnens «Begjæring om svangerskapsavbrudd». På samme måte som jeg ser for meg at en sykepleier eller hjelpepleier er overbevist om det samme når han gjør klar kvinnen for inngrepet. Eller anestesipersonellet som bedøver kvinnen. Eller rengjøringspersonellet som vasker stuen etter at det er ferdig. Hva med portøren som triller sengen til operasjonsstua?

En personlig overbevisning er nettopp det – personlig. Og jeg kan ikke bedømme hvilken av disse samvittighetskvalene som er mest opprørende for den ene eller andre personen. Med mindre man setter fastlegens samvittighet over samvittigheten til annet helsepersonell, vil ikke en reservasjonsmulighet være et bærekraftig system. Derfor må det være en grense. Så lenge disse menneskene bor i et demokratisk land, som holder ytringsfrihet og påvirkningsmuligheter høyt i hevd, bør deres samvittighet få et annet utløp.

En reservasjonsrett bør forbeholdes de menneskene som av dype samvittighetskvaler ikke ser seg i stand til å utføre en prosedyre som direkte påvirker det de anser som liv og død. Og fastleger bør av den grunn -ikke- få reservasjonsmulighet.

_________________________________________________
Jeg har sett at det behøves noe tydeliggjøring i teksten og det er derfor gjort små endringer i forhold til den opprinnelig publiserte teksten. 

(Om du synes det høres ut som jeg motsier meg selv – vær snill å les innlegget en gang til – litt saktere).