Kategoriarkiv: Samfunn

Ja til reservasjonsrett, nei til reservasjonsmulighet

Du er sikkert like lei av å lese folks meninger om reservasjonsmuligheter for fastleger som jeg er. Men for min egen del, så har jeg endelig kommet fram til et standpunkt – tror jeg, muligens – og er dermed så freidig at jeg må spre og publisere det (hvis du vil benytte deg av din reservasjonsrett mot å lese mer, så trykk på krysset i øverste høyre hjørne).

I dagens gjeldende lovverk og forskrift er det nedfelt en reservasjonsrett. Den gjelder for helsepersonell som av samvittighetsgrunner ikke ønsker å utføre eller assistere ved abort. Denne reservasjonsretten synes jeg er viktig – og riktig.

Som det gjerne blir påpekt i kommentarer som argumenterer for reservasjonsmuligheten, er det verdifullt for samfunnet at helsepersonell (og alle andre) har en høy etisk bevissthet. Legens autonomi er også et viktig prinsipp, og bidrar til god og effektiv bruk av helsevesenet (ideelt sett). Dette er åpenbart tett knyttet til den enkeltes samvittighet og moral.

Humanismens menneskesyn kommer til uttrykk i FNs menneskerettighetserklæring, «Alle mennesker er født fri og like i verdighet og rettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.» Videre er samvittigheten et uttrykk for vår evne til å leve oss inn i andres situasjon, og det gjør oss til moralske vesener. Det er med andre ord en av de grunnleggende egenskapene som gjør oss til mennesker, og hvilket uttrykk samvittigheten vår har handler om vår oppdragelse, erfaring og personlighet. 

Om man er dypt og alvorlig overbevist om at abort er å ta menneskeliv og at det er galt, så bør man få slippe å utføre dette – følgelig den viktige reservasjonsretten i dagens ordning.

For å opprettholde et saklig grunnlag for en slik ordning, aksept for den og respekt for de som velger å benytte seg av den, er det essensielt at den ikke vannes ut. Slik jeg ser det, må det da begrenses til områder som har direkte innvirkning på det en anser som liv og død. Det vil være områder som abort, assistert befruktning og eutanasi (i en hypotetisk fremtid), og kan kun gjelde de aktørene som er direkte involvert i prosedyren – altså ikke for fastleger som ønsker reservasjon.

Jeg forstår at en fastlege kan være personlig overbevist om at han bidrar til drap dersom han henviser en kvinne til abort  skriver under på kvinnens «Begjæring om svangerskapsavbrudd». På samme måte som jeg ser for meg at en sykepleier eller hjelpepleier er overbevist om det samme når han gjør klar kvinnen for inngrepet. Eller anestesipersonellet som bedøver kvinnen. Eller rengjøringspersonellet som vasker stuen etter at det er ferdig. Hva med portøren som triller sengen til operasjonsstua?

En personlig overbevisning er nettopp det – personlig. Og jeg kan ikke bedømme hvilken av disse samvittighetskvalene som er mest opprørende for den ene eller andre personen. Med mindre man setter fastlegens samvittighet over samvittigheten til annet helsepersonell, vil ikke en reservasjonsmulighet være et bærekraftig system. Derfor må det være en grense. Så lenge disse menneskene bor i et demokratisk land, som holder ytringsfrihet og påvirkningsmuligheter høyt i hevd, bør deres samvittighet få et annet utløp.

En reservasjonsrett bør forbeholdes de menneskene som av dype samvittighetskvaler ikke ser seg i stand til å utføre en prosedyre som direkte påvirker det de anser som liv og død. Og fastleger bør av den grunn -ikke- få reservasjonsmulighet.

_________________________________________________
Jeg har sett at det behøves noe tydeliggjøring i teksten og det er derfor gjort små endringer i forhold til den opprinnelig publiserte teksten. 

(Om du synes det høres ut som jeg motsier meg selv – vær snill å les innlegget en gang til – litt saktere).

 

 

Gud og vitskap og sånt som det

Skapinga? Gud, vitskap og sånt som det.

I går hadde me enno ein runde. Gud og vitskap, motsetning eller ei. Men kvifor er detteeit så betent tema for tida, når det i stor grad bare er kristne og ateistar som kastar ut argument mot kvarande, utan å høyre skikkeleg på kva dei får tilbake?

Dette er eit tema som er diskutert i det uendelege, og eg er ikkje så interessert i den tradisjonelle debatten her: Eg er litt meir interessert i å forstå kvifor. Les videre

Etisk utfordring: Preimplantasjonsdiagnostikk

Generelt om bioteknologiloven og foranledningen til dette innlegget finner du HER.

Preimplantasjonsdiagnostikk (eller PGD etter det engelsk begrepet Pre-implantation Genetic Diagnosis), innebærer prosedyrer for genetisk undersøkelse av befruktede egg. ‘Preimplantasjon’ betyr at undersøkelsen skjer før egget settes inn (implanteres) i livmoren.

PGD brukes for å identifisere genetiske defekter ved embryoer fra IVF. I diagnostisk øyemed brukes denne teknikken når en eller begge foreldrene har kjente genetiske abnormaliteter, for å finne ut om embryoet har også har denne. Dersom teknikkene brukes på embryoer der foreldrene er antatt å ha normal genetikk, kalles det Preimplantasjonsscreening (PGS). Slik screening er ikke tillatt i Norge. Lovverket sier at «Preimplantasjonsdiagnostikk kan bare tilbys par der en eller begge er bærere av alvorlig monogen eller kromosomal arvelig sykdom og det er stor fare for at sykdommen kan overføres til et kommende barn.»

Les videre

Lucia – en truet rotnorsk tradisjon

I dag tidlig var jeg med på min første Lucia-markering som pappa til en liten barnehagegutt. Det skremmer ikke humanisten i meg.

Klassisk Lucia-markering i en barnehage (illustasjonsfoto: Flushboy/Flickr CC BY-SA)

Klassisk Lucia-markering i en barnehage (illustasjonsfoto: Flushboy/Flickr CC BY-SA)

Likevel satte jeg stor pris på denne herlige og ironiske (men korrekte, etter det jeg kan bedømme) kommentaren fra den respekterte journalisten, kommentatoren og presse-tungvekteren, Sven Egil Omdal (Stavanger Aftenblad):

”Luciafeiring: Svensk tradisjon oppfunnet av fornøyelsesparken Skansen i 1893 for å feire en siciliansk kvinne fra 200-tallet. Dagens hovedinnslag er avsynging av en napolitansk folkevise og utdeling av et tysk bakverk fra 1600-tallet. Skikken ble innført til norske skoler og barnehager en gang på 1970-tallet, og er fra 2013 et truet innslag i norsk kultur.”
(Fra Facebook, 11.12.13)

Så kort som et menneskeliv varer, har vi visst lett for å miste oversikt over de lange linjene i hvordan kultur og skikker utvikler og endrer seg.

Etisk utfordring: Assistert befruktning

Generelt om bioteknologiloven og foranledningen til dette innlegget finner du HER.

Befruktning_passe

Befruktning (bilde fra idag.no)

De fleste fruktbare kvinner som prøver å bli gravide oppnår dette i løpet av ett år. Omtrent 10% av par lykkes ikke. Assistert befruktning er en samlebetegnelse for ulike metoder som brukes for å oppnå graviditet hos en person som ikke blir gravid på naturlig måte. I Norge tilbys dette både til lesbiske og hetrofile par (fom 2009). Selv om det i dag ikke er flere infertile par, er det flere som søker medisinsk hjelp enn tidligere.

Assistert befruktning reguleres gjennom Bioteknologilovens kapittel 2, og her stilles det flere krav til personene som søker hjelp mot barnløshet. Blant annet er det krav til samlivsform; «Assistert befruktning kan bare utføres på kvinne som er gift eller som er samboer i ekteskapsliknende forhold«, og at legen skal foreta en helhetlig vurdering, inkludert medisinske og psykososiale forhold, samt omsorgsevne og hensynet til barnets beste; «Beslutning om å foreta behandling med sikte på assistert befruktning treffes av lege. Avgjørelsen skal bygge på medisinske og psykososiale vurderinger av paret. Det skal legges vekt på parets omsorgsevne og hensynet til barnets beste.» Les videre